Helseberedskap uten digitale hjemmetjenester er ikke beredskap

Når vi snakker om helseberedskap i krise, krig eller pandemi, handler samtalen ofte om sykehuskapasitet, intensivplasser, personell og forsyningssikkerhet. Det er forståelig. Det er også nødvendig. Men det er ikke tilstrekkelig.

For i krise forsvinner ikke de kronisk syke.

Kan ikke settes på vent

Fru Andersen, som kanskje behandles for kreft, diabetes, KOLS eller har behov for oppfølging etter kirurgi, blir ikke frisk av at samfunnet settes i beredskap. Hun kan heller ikke settes på vent fordi sykehusene må prioritere annerledes. Likeverdige helsetjenester gjelder også når presset er størst – kanskje særlig da.

Skal vi lykkes med helseberedskap i hele krisespekteret, må vi derfor stille et mer grunnleggende spørsmål enn hvor mange senger vi har: Har vi bygget kapasitet til å følge opp pasientene der de er, også utenfor sykehusets vegger?

De siste årene har Norge investert tungt i digital infrastruktur i helsetjenesten. Vi har nasjonale løsninger for sikker identifisering, autorisasjon, journaldeling og samhandling. Vi har teknologiske forutsetninger som gjør det mulig å følge pasienter hjemme, med kontinuerlig dialog, strukturert oppfølging og dokumentasjon direkte i journalsystemene.

Dette er ikke lenger et eksperimentelt landskap.

En del av beredskapen

Digitale hjemmeforløp er i dag i ordinær drift flere steder i spesialisthelsetjenesten med over hundre tusen pasienter som følges opp digitalt. Pasientene rapporterer høy tilfredshet og etterspør i økende grad digitale løsninger som gir trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. Helsepersonell har erfart at digital hjemmeoppfølging kan gi bedre oversikt, tidligere varsling ved forverring og mer målrettet bruk av klinisk tid.

Vi er forbi punktet der dette handler om å overbevise skeptikere. Spørsmålet er ikke om digitale forløp fungerer. Spørsmålet er hvorfor de fortsatt behandles som et supplement – og ikke som en del av beredskapen.

I en alvorlig krise vil helsetjenesten være tvunget til å prioritere annerledes. Det gjelder enten krisen skyldes pandemi, masseskade, langvarige bortfall av infrastruktur eller væpnet konflikt. Sykehusene må konsentrere seg om det akutte, det kritiske og det mest ressurskrevende. Samtidig vil store pasientgrupper fortsatt ha behov for tett oppfølging for å unngå forverring, utrygghet og nye innleggelser.

Her ligger et av de største, men minst eksplisitte, potensialene i digital hjemmeoppfølging. Digitale løsninger gjør det mulig å følge kroniske pasienter kontinuerlig der de er, oppdage endringer tidlig og gripe inn før situasjonen blir akutt. De gir pasientene trygghet og kontakt med helsetjenesten uten fysisk oppmøte, og de bidrar til å frigjøre kapasitet på sykehusene når denne kapasiteten trengs som mest.

Med andre ord: Digital hjemmeoppfølging er ikke bare et effektiviseringstiltak i normalsituasjon. Det er også et beredskapsverktøy.

Digital kontinuitet

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre pekte i sin sykehustale 13. januar på beredskap som ett av tre hovedgrep for fremtidens helsetjeneste. Det er et viktig signal. Samtidig er det påfallende at digitale tjenester i liten grad omtales eksplisitt når beredskap nå løftes høyere på den politiske agendaen.

Dette blir særlig tydelig i arbeidet med ny helseberedskapslov, som nå er på høring. Lovforslaget adresserer viktige spørsmål om fullmakter, organisering, personell og forsyning, men tar i begrenset grad inn over seg hvilken rolle digitale tjenester kan spille for kontinuitet i helsetjenestene under krise.

Det er et paradoks. For samtidig peker både Koronautvalget, Totalberedskapskommisjonen og regjeringens egne meldinger på behovet for fleksibilitet, omstillingsevne, bedre situasjonsforståelse og ivaretakelse av sårbare grupper. Nettopp dette er kjernen i digital hjemmeoppfølging.

Når vi nå dimensjonerer helsevesenet for krise, krig og pandemi, må vi derfor også regne digital kapasitet som en del av grunnberedskapen. Beredskap handler ikke bare om fysiske ressurser, men om evnen til å opprettholde tjenester, prioritere klokt og nå pasientene der de er – også når samfunnet er under press. Ved å øke bruken av digital hjemmeoppfølging raskt og innlemme digitale forløp i våre beredskapsplaner står vi sterkere den dagen krisen inntreffer.

Neste krise vil ikke nødvendigvis ligne den forrige. Nettopp derfor bør vi bruke handlingsrommet vi har nå.

Helseberedskap uten digitale hjemmetjenester er ikke fullverdig beredskap. Det er først når Fru Andersen fortsatt har et helsetilbud – også hjemme – at vi kan si at beredskapen er mer robust.

Interessekonflikter: Kronikkforfatteren er  daglig leder i Diffia AS som leverer infrastruktur for digital hjemmeoppfølging.