Vi mangler alvor i beredskapsarbeidet

Nylig arrangerte Sør-Trøndelag legeforening en samhandlingskonferanse og arrangementet samle­t et bredt fagmiljø rundt ett av de mest alvorlige temaene vi står overfor: helseberedskap. Det vi sitter igjen med, er at vi har mye kunnskap om beredskap, men arbeidet går for sakte. 

Et sentralt budskap fra konferansen var at kommunal helseberedskap ikke er godt nok rustet for oppgavene de er forventet å løse. Flere innlegg viste til svake planverk, begrensede beredskapslagre og manglende oversikt over tilgjengelig personell. Samtidig forventes det at kommunene skal opprettholde kritiske tjenester i en krise eller krig, som bortfall av vann og strøm.  Når rollene ikke er tydelig definert og samordningen mellom nivåene utilstrekkelig, blir det vanskeligere å levere det som forventes.

Flere foredragsholdere pekte på fravær av en tydelig «sense of urgency». Norge har i lang tid hatt stabile forhold, noe som kan ha svekket både mental og strukturell beredskap.

Konferansen løftet også frem mental motstandskraft som en nøkkel til reell beredskap. Evnen til å håndtere belastning, usikkerhet og kriser kan trenes – både i helsevesenet og i befolkningen generelt. Det er et viktig perspektiv. For uten kompetente, trygge og robuste ansatte hjelper det lite med planer på papir. Å ta vare på personell er en forutsetning for å lykkes og derfor er det viktig at det nå utvikles systematiske opplæringsprogrammer både i Forsvaret (operativ resilienstrening, ORT) og for sivilbefolkningen i regi av NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.)

Et annet gjennomgående poeng fra konferansen er hvor sterkt vi fortsatt lener oss på en forestilling om at hjelp vil komme – raskt og i tilstrekkelig omfang. Totalforsvaret er under press, og kommuner og helsevirksomheter må i større grad være forberedt på å håndtere kriser selv med de begrensede ressurser de har.  I en alvorlig hendelse kan det ganske enkelt være mindre støtte tilgjengelig enn vi har lagt til grunn i planverket. Det betyr at lokal handlekraft og egenberedskap må tydeligere opp på agendaen, f.eks. å skaffe oversikt over tilgjengelige personellressurser i samfunnet.

Når vi ser på spesialisthelsetjenesten, forsterkes utfordringsbildet. Dagens helsevesen er i stor grad dimensjonert for fredstid, ikke for situasjoner med masseskader og komplekse traumer. Krig og kriser gir et helt annet skadebilde med flere skudd og eksplosjonsskader og komplekse traumer. I en slik situasjon vil det være behov for mer desentraliserte tjenester, flere sykehussenger og økt samarbeid med kommunal helsetjeneste. Antakelig vil også behovet for rehabilitering øke.

Et gjennomgående tema vedrørende beredskap var fraværet av en opplevd alvorlighet i dagens beredskapsarbeid.  Når det gjelder tilfluktsrom er dekningsgraden svært ulik og man må kunne forvente at dette bygges ut eller at eksisterende areal utbedres. Det kan synes som at regjeringen ikke følger opp sin egen trusselvurdering, ettersom det ikke følger med finansiering til dette og det gjør det vanskelig å levere det som forventes.

Arbeidet med å styrke beredskapen er i gang, men tempo og omfang er foreløpig ikke tilpasset et mer alvorlig og krevende trusselbilde.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Fire beredskapsvedtak i Stortinget: For lite konkret, mener Hærens sjefslege og LMI

Har gått fra trussel om nedleggelse til suksesshistorie