Hvor er fagfolkenes stemme i dagens psykiske helsevern?

I mitt arbeid som legespesialist på en psykosomatisk poliklinikk møter jeg pasienter som har vært gjennom utrednings- og behandlingsforløp innen somatisk spesialisthelsetjeneste og psykisk helsevern før de kommer til oss. Fellesnevneren for deres erfaring med psykisk helsevern er at de fra første stund blir møtt av et skred av standardiserte spørreskjema og utredningsverktøy uten å få anledning til å fortelle sitt narrativ og dele sitt opplevelsesperspektiv. Hos oss på psykosomatisk poliklinikk blir pasientene møtt med en helhetlig (bio-psyko-sosio-kulturell) tilnærming der pasientens subjektive beretning og perspektiv står sentralt i tillegg til utvalgte standardiserte utredningsverktøy. Jeg har omsider skjønt at dette ikke nødvendigvis er vanlig praksis innenfor andre deler av psykisk helsevern.

Hva har skjedd med behandlingstilbudet innen psykisk helsevern? Utviklingen har i større grad gått i retning av økende ensretting av utrednings- og behandlingsforløp der «one size fits all» mentaliteten dominerer.  Bak denne utviklingen som har strukket seg over 30 år lå det opprinnelig et ønske om økt grad av standardisering av behandlingen som den gang ble gitt innen psykisk helsevern.  Jeg jobbet i den sentrale helseforvaltning (Statens helsetilsyn) mot slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Det var midt i den første opptrappingsplanen for psykisk helse (1998 – 2008) da Statens helsetilsyn gav ut de første behandlingsretningslinjer innen psykisk helsevern. Det ble den gang ansett som presserende å forsøke å standardisere og kvalitetssikre den faglige praksisen i fagfeltet da det var mye tilfeldig og sprikende faglig fundert behandling som ble tilbudt pasientene. Dette fremkom i Stortingsmelding nr 25 (1996 -97) «Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene» som dannet grunnlaget for Opptrappingsplanen. (1)

Dette er over 30 år siden, og det har rent mye vann i havet siden den gang. Pendelen har imidlertid i løpet av disse 30 årene definitivt svingt over på den andre siden. Dagens satsing på standardisering og behandlingsmanualer har utvilsomt gått på bekostning av pasientens narrativ og subjektive opplevelse. Pasienten som individ har gått fra å være subjekt til objekt. Pasienten tingliggjøres (reifiseres) (2). Definisjonsmakten over individet ligger således hos de standardiserte utredningspakkene, ikke hos individet. Pasientene opplever ikke å bli sett og hørt. Dette står i kontrast til en rekke offentlige utredninger og stortingsmeldinger som understreker at «pasientens behov er utgangspunktet for all behandling og kjernen i all pleie.» (Pasienten først! NOU 1997: 2).  I Meld. St. 7 (2019-2020) poengteres det at «Både pasient og pårørende blir sett og hørt – med ord de forstår.» 

Det er langt mellom liv og lære. Hvor svikter det på veien?  

Det gir mening å ta inn individets kontekst og narrativ før man bruker standardisert utredningsverktøy. En «objektiv» utredning skjer da i en subjektiv kontekst som bidrar til at utredningen blir mer valid og meningsbærende for akkurat dette individet og også for behandleren.

For en erfaren kliniker går utredning og behandling som oftest hånd i hånd. I utrednings- og behandlingsforløpet er det enkeltindividet det handler om. Da er det «innenfra perspektivet» som gjelder, altså pasientens og behandlerens fortolkede opplevelse av seg selv, av den andre og av relasjonen. Det er denne terapeutiske dyaden, relasjonen mellom behandler og pasient, som i dag er under hardt press og som kveles av kontroll- og dokumentasjonsarbeidet, økonomifokuset, produksjonsregimet og lydighetskulturen (3).

Filosofen Hanne Arendt som fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961/1962 skriver i sin essay «Personal Responsibility Under Dictatorship»: «Vi er også ansvarlig for vår lydighet» (4). 

Lydighetskulturen blant fagfolk innen psykisk helsevern gir grobunn til bekymring. Det er tross alt fagfolkene som er både fagets og pasientens talsmann. Hvor er fagfolkenes korrigerende stemme i dagens psykiske helsevern?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser

1.     Stortingsmelding nr 25 (1996 – 1997) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene .

2.     Anne-Lise Løvlie Schibbye: «En dialektisk relasjonsforståelse. I psykoterapi med individ, par og familie».

3.     Psykiateren 02/2013; Mann med meninger – intervju med Svein Haugsgjerd.

4.     Hannah Arendt; “Personal Responsiblity Under Dictatorship”, først publisert i magasinet “The New Yorker” i 1964, senere utgitt i essaysamlingen “Responsibility and Judgment”.