Hva er riktig kompetanse og hvordan tar vi vare på dem som har den?

Spesialisthelsetjenesten er det ordet sier – spesialisert. De medisinske fagene har et innebygget driv mot spesialisering. Det har gitt oss behandling av høy kvalitet, men der teoretisk og praktisk kunnskap blir stadig mer fragmentert.

Det passer ikke helt med dagens virkelighet. I Norge ønsker vi at det skal bo folk i hele landet. Det forutsetter også sykehus i hele landet, og har gitt oss mange små sykehus med begrenset befolkningsgrunnlag. Det gjør det svært krevende å tilby riktig og tilstrekkelig lokal kompetanse så lenge utdanningene og fagene er så spesialiserte.

I teorien finnes det to løsninger; enten redusere antall sykehus så pasientgrunnlaget blir større eller styrke generalistkompetansen i de små sykehusene. Hverken politikere eller lokalbefolkning ønsker seg det første.

Også viktig for sykepleiere

Da må vi styrke legenes generelle kompetanse – helt fra utdanning til hvordan vi setter sammen tilbudet i de små sykehusene. Og generell kompetanse må verdsettes – både faglig og økonomisk – på samme måte som den spesialiserte kompetanse premieres i dag.

Utfordringen er den samme på de store sykehusene. Der er ikke driveren lite pasientgrunnlag, men at vi blir stadig flere eldre med sammensatte sykdomsbilder. Igjen trengs generalistkompetansen.

Problemstillingen er minst like viktig på sykepleiersiden. I dag verdsettes generalistkompetanse alt for lite hos denne faggruppen. Nå foreslår regjerningen spesialistgodkjenning for sykepleiere innen: anestesi, barn, intensiv, operasjon, kreft, helsesykepleie, jordmorfaget og psykisk helse, rus og avhengighet. Det er fint, men kanskje trenger vi vel så mye generalistkompetanse her?

En sykepleier som starter på en sengepost har begrenset med karriere- og utviklingsmuligheter innenfor sengeposten. Spesialiseringsløpene medfører ofte at kompetanse forsvinner ut av avdelingen til for eksempel anestesi eller intensiv. Vi trenger å bli mye flinkere til å lage definerte karriereveier innenfor sengeposten

Elefanten i rommet

På ortopeden på Ullevål har de satt sammen eksisterende kurs i kompetansepakker og definert et løp over noen år fra novise til kompetent generalist. De har koblet ervervet kompetanse med faglig anerkjennelse og en økonomisk kompensasjon. Det siste er merkelig nok ikke en selvfølge i helsetjenesten.  Interessen fra andre avdelinger i andre sykehus er mildest talt stor.

Utvikling og verdsetting av bred fagligkompetanse er dermed et tiltak for å beholde ansatte der vi trenger dem mest.

Og så er det elefanten. Hvorfor snakker vi så lite om lønn og verdsetting av kompetanse? Vi har sagt at vi slipper opp for fagfolk før vi slipper opp for penger. Det er et dristig utsagn.

Her er et tankekors: Kan du komme på eksempler der samfunn eller næringsliv mangler en type kritisk kompetanse uten at prisen på kompetansen øker? Det kan ikke jeg. Og skal vi premiere kompetanse bør det være generalisten og den som jobber på tvers mellom systemer og fag. På alle nivåer i helsetjenesten. Og for dem som flytter seg mellom.

Ingen oppgitte interessekonflikter