Til forsvar for en felles, norsk helsetjeneste
Regjeringens tydelige retningsvalg for Forsvaret gir vår påtroppende helse- og omsorgsminister grunn til å være optimist. Stikkord: Totalforsvaret.
Verden preges av krig. Vår regjering satser historisk sterkt på Forsvaret – nasjonens dyreste forsikring som vi forhåpentligvis aldri trenger å benytte fullt ut. Langtidsplanen styrker Forsvaret med 600 milliarder kroner fram til 2036. Norges offisers- og spesialistforbund er fornøyd med planen, men bekymret for personellsituasjonen. Bare i fjor sluttet 700 ansatte før de nådde pensjonsalder.
Hvem skal bemanne helsetjeneste-leddet i vår felles beredskap?
I Norge har vi et totalforsvar, basert på samarbeid og samspill mellom militære og sivile organisasjoner og etater. Med tanke på helsetjeneste og sanitet, har Forsvaret egne avdelinger, men den sivile helsetjenesten skal utgjøre en hjørnestein. I en nylig Helseberedskapsmelding pekte Regjeringen på at dette krever særlig oppmerksomhet. Utgangspunktet er at vi har én helsetjeneste i Norge, med ansvar for medisinsk evakuering, diagnostikk, behandling og rehabilitering også i krig og for masseskader i krig.
Vi må satse raskt og kraftig
Forsvarsevnen er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Helsetjenestens håndtering av koronapandemien kan stort sett betraktes som en suksess, men nå står vår felles, offentlige helsetjeneste overfor store utfordringer. Personellflukt og bemanningskrise er realiteter. Som i den militære delen av Forsvaret må vi satse raskt, og kraftig, for å beholde ansatte med høye ambisjoner og spesialkompetanse.
Norges helsetjeneste er fortsatt blant de bedre i verden, og vi benytter nærmere 250 milliarder kroner på helse- og omsorgstjenester hvert eneste år. Samtidig vokser gapet mellom forventninger og muligheter. For fagfolkene oppleves produksjonspresset smertelig stort. Befolkningens ønsker og den teknologiske utviklingen setter samtidig ingen grenser for hvor mye vi kan bruke.
Sløsing med ressurser
En vesentlig del av helsetjenestene i vestlige industrialiserte land representerer medisinsk overaktivitet. OECD anslår at 20 prosent av ressursene sløses vekk. Hvordan kan det skje? Ikke av vond vilje, men som følge av en kultur der besinnelse ikke understøttes. Vi vikler oss inn i utopiske nullvisjoner, eksistensiell helseangst, gjøre-feil-angst, statsforvalterskrekk, diagnoseinflasjon – iblandet en nokså utemmet teknologi-optimisme. Helkommersielle helseaktører og vikarbyråer lokker fagfolk med høyere lønn og mer fritid. Dropp ut. Dropin. Men hvem skal jobbe på julaften? Hvem skal bemanne helsetjeneste-leddet i vår felles beredskap?
Er det egentlig så farlig med frislipp av markedskrefter? Sammenliknet med Norge bruker USA nesten dobbelt så mye av landets BNP på helse. I bytte for en slik kultur kan USA framvise en gjennomsnittlig levealder som er syv år lavere, og en spedbarnsdødelighet tre ganger så høy som i Norge. Dit skal vi ikke. Og hvorfor la privateide forsikringsselskaper tjene seg rike på individuelle helseforsikringer, når det finnes en smart, kollektiv forsikringsordning i regi av velferdsstaten?
Vi trenger tillit
Behovet for visjonær politisk ledelse har sjelden vært større i Kongeriket Norge. Og heldigvis finnes det faglige krefter som understøtter smart moderasjon og bærekraft i helsetjenesten, der målet er økt kvalitet og pasientsikkerhet, ikke primært å spare. Et eksempel er kampanjen Gjør kloke valg. Men hvor ligger selve nøkkelen til besinnelse, enten du er fagperson eller vanlig borger?
Svaret ligger i ett ord, men det kan til gjengjeld leses begge veier: TILLIT. Folk må kunne stole på at de vil få den hjelpen de trenger, når de trenger det. Kan vi organisere oss fram til dette? Ja, et godt stykke på vei. Grunnlaget må være en velfungerende fastlegeordning der hver enkelt føler trygghet. Men også en helsekultur der vi ser verdien av å stå sammen, slik at alle kan få tilgang til det beste når behovet virkelig er der.
Hvis vi unngår å sløse i situasjoner der undersøkelser og intervensjoner ikke er til nytte og til og med kan skade, kan vi bevare kapasitet og handlingsrom, også for det avanserte og det nye. Men da må den offentlige helsetjenesten være stedet der de ambisiøse fagfolkene foretrekker å jobbe.
Hvordan stoppe utviklingen?
Vi minnes Per Fugelli, legendarisk professor i sosialmedisin. Da hans eget liv gikk mot slutten, skrev han en kronikk med tittelen «Takk Norge- og god vakt!». Per opplevde det som mindre ille å dø når man har levd godt i et fredelig og rettferdig samfunn. Dernest minnet han oss om at livet i bunn og grunn er et usikkert prosjekt. Medisinske garantier er en utopi. Hvordan stoppe framveksten av et overaktivt medisinfag og en altomfattende diagnostisk kultur som skaper mer avmakt enn helse? Tro ikke at medisinfaget eller psykologien alene er rigget for Oppdrag besinnelse.
Uansett hva hver enkelt av oss ellers mener om eskaleringen av militær makt, bør vi kunne slutte oss til Forsvarets slagord; «For alt vi har. Og alt vi er». Norge sies å ha verdensrekord i helse-prioriteringsmeldinger, og en ny er på vei. Prioriteringene bygger på felles verdier som har vist seg å tåle skiftende politiske vinder. Verdier det i sannhet er verdt å forsvare. Solidaritet, likeverd og velferd for alle. Nå er det vår vakt. Fremad marsj!
Ingen oppgitte interessekonflikter
