Translasjonell etikk—fremtidens helseetikk?

Menneskehetens «moderne prosjekt» har handlet om å ta kontroll over naturen for å møte menneskelige behov for infrastruktur, forbruk og komfort. Dette har negativt påvirket planeten i form av luftforurensning, forsøpling, tapt biodiversitet og skadelig hogst.

Klimaendringer drevet av klimagasser produsert av det samme prosjektet, inkludert helsesystemer, bidrar til mer tørke, skogbranner, jordskred og flom som gjør utsatte populasjoner sårbare for skader og nye helsebehov.

Disse globale fenomenene rammer oss ikke likt, men bidrar til ytterligere ulikhet i menneskers mulighetsrom, levekår og helse.

Etisk håndtering av disse helse-relevante utfordringene innebærer beskyttelse av sårbare grupper for skadelig påvirkning på tvers av landegrenser, generasjoner, verdenssyn, kulturer, og politiske, økonomiske og personlige interesser.

Er den tradisjonelle helseetikken beredt til å håndtere disse komplekse utfordringene?

Tradisjonell helseetikk

Etikkfeltet har påvirket institusjoner ved å utforme kliniske etikk-komiteer, etablere rettferdige beslutningsprosesser, og ikke minst, bidratt til etisk regulering av forsking. I tillegg er etikk sentralt i diskusjoner om hva slags bioteknologi som bør tillates og hvordan prioriteringspolitikk bør organiseres.

De fire bioetiske prinsippene, respekt for pasient autonomi, ikke-skade, velgjørenhet og rettferdighet, har en viktig rolle i etikkundervisningen for helsefagene. Prinsippene fortolkes og konkretiseres i situasjonen man står i. De kan komme i konflikt og de må avveies mot hverandre med støtte i etisk teori. Dette er prinsipper som har formet medisinsk etikk i den vestlige del av verden.

I tillegg kan dydsetikk og andre metoder, som kasuistikk og diskursetikk, benyttes for å løse konkrete etiske utfordringer.

Alt dette er vel og bra, men er det nok? Skal helseetikken fortsetter å analysere og snekre sammen praktiske, etiske konklusjoner kun basert på disse tradisjonelle etikkverktøyene?

Svaret gir seg selv. Når settet av prinsipper, underliggende verdenssyn og strategier for etisk påvirkning av praksis så langt ikke har lykkes i å bidra til reduksjon i sosial helseulikhet, så er det på tide å fornye verktøykassen.

Translasjonell etikk

Hverken akademisk eller praktisk etikk utfolder seg i et verdi- og interessefritt vakuum. Jeg har derfor vært opptatt av å utvikle en etisk tilnærming til helsefeltet som legger til grunn at akademiske bidrag til etikk må selv unngå å bedrive skjult, ubevisst maktutøvelse[1]

Dette betyr at etikkforskning som søker å være relevant for praksis feltet ikke kan sette parentes rundt maktforhold. Akademisk etikk må alltid eksplisitt begrunne flere spørsmål: hvem bør definere premissene for det etiske problemet, hvem er berørte parter, hva er deres perspektiv på den aktuelle saken, og når og hvordan får de tilgang til å påvirke beslutninger som angår deres ve og vel?

Disse spørsmålene støtter opp om alle de fire tradisjonelle bioetiske prinsippene: Autonomi styrkes, velgjørenhet fremmes ved å anerkjenne individuelle erfaringer og perspektiver, man unngår å skade med dominerende maktbruk, og rettferdighet foreligger når alle berørte parter får anledning til å påvirke beslutningene. Denne fremgangsmåten for å utvikle etisk kunnskap og innflytelse er altså selv etisk forsvarlig.

Jeg kaller denne tilnærmingen for «translasjonell etikk» siden målet er å utvikle etisk-relevant kunnskap som kan omsettes i etisk praksis.

For å begrunne svarene på spørsmålene om hvem, hva, når og hvordan, må den translasjonelle etikken trekke veksler på sosiologiske perspektiver på makt, politisk teori om rettferdig fordeling av muligheter, påvirkningsrom og prosess, grunnleggende menneskerettigheter, og psykologiske teorier om «empowerment», inkludering, utvikling av tillit og akseptering av beslutninger selv når man hadde ønsket seg en annen konklusjon. Translasjonell etikk er med andre ord en interdisiplinær forskingsstrategi.

Veien fremover

Vi som jobber med etikk må kontinuerlig undersøke makt-og ansvarsforhold i tråd med spørsmålene om «hvem», «hva» , «når» og «hvordan» som rammer inn den translasjonelle etikken.

Translasjonelt etikkarbeid motarbeider aktivt skjult etisk makt, og legger til rette for at alle skal ha lik tilgang til å definere innholdet i egne etiske utfordringer og bidra til løsninger på disse.

Denne strategien kan brukes til å produsere verdifull kunnskap om erfaringer og perspektiver generelt, og til grupper som er sårbare for følger av forurensing og klimaendringer spesielt.

På denne måten kan etikkforskning med utvidet verktøykasse informere den konkrete, målrettede politikkutformingen som må til for å redusere sosial ulikhet i helse.

På denne måten kan det bygges en robust bro mellom akademisk etikk og praksis.

1. Bærøe, K., Translational bioethics: Reflections on what it can be and how it should work. Bioethics, 2024. 38(3): p. 187-195.