Det er mer enn nok pasienter til alle

Det er snakket mye om allmennsykepleierne (AKS) siste tiden. De er omsider i vinden, og det blir stilt spørsmål ved denne sykepleierrollen. Lorentzen snakker om manglende politisk forankring, og Jeppestøl m.fl. snakker om at allmennsykepleierne må få gjøre det som de er utdannet til. For det er jo det vi burde tenke på? At det finnes en økt kompetanse, som kan bistå først og fremst pasientene, men også system, kriser og samfunnet generelt?

Det jeg vil snakke litt om i dag, som enda ikke er nevnt, er kulturen rundt allmennsykepleierne. Jeg sier ikke at det er sånn for alle, men for mange. Jeg ønsker å være en stemme for disse, med bakgrunn i min forskning på tverrprofesjonelt samarbeid og allmennsykepleiere.

Udefinert rolle

For flere av AKS’ere står alene. Uten rolledefinisjon, uten en kollega som forstår kompetansen, men heller motarbeider og stiller seg skeptisk. Det virker til å være en misforståelse rundt denne nye sykepleierollen. Hvordan har det blitt til, at noen tror at AKS skal komme å overta domener? Redde verden? Være minileger?

I kommunehelsetjenesten burde all kompetanse være kjærkomment. De står alene, uten en lege å lene seg på, og på helg, kveld og helligdager – uten en leder. De er selvstendige. De er avhengige av å ha gode handlekraftige kollega, som kan støtte og ta faglige beslutninger. Som innehar nettopp breddekompetanse og et godt klinisk blikk, for å kunne møte alle typer pasienter. I ulike situasjoner. Der de er – hjemme. Likevel oppstår det negative holdninger fra kollegaer. «Hva er det du kan da, som jeg ikke kan?».

Hvorfor er det greit å snakke noen ned?

Så til spesialisthelsetjenesten. Et kjapt søk viser kronikker fra andre sykepleiespesialiteter som intensiv, anestesi og jordmødre. Allmennsykepleierne virker ikke til å være ønsket. Hvorfor ikke? Og hvorfor skal det være greit å snakke ned noen andre? Hvorfor skal en måtte bevise sin kunnskap? Se for dere en nyutdannet intensivsykepleier som starter på intensivavdelingen, på sin første dag. Frisk og håpefull, spent på en ny arbeidshverdag. Tror dere hen får spørsmål om kompetansen sin? «Hva gjør du her?». «Kan du dette?» Det kan jo være, men mest sannsynlig ikke. Dette er jo en godt etablert rolle over flere år. Og vet du hva de har? Rollebeskrivelse. Definisjon. Rammer og avgrensninger. Tenk litt på det, hvordan er det for en AKS å konstant stå i konflikt rundt sin rolle? Hvordan er det å hele tiden måtte bevise noe?

Det er ikke bare sykepleiere vi skal snakke om. Som vi alle vet går den medisinske historien flere år tilbake. Til da legene var kongen på haugen og styrte sykehusene. Så kom New Public Management, og det ble innført kontroll, målinger, profittering og resultatorientert tenkning. Ledelsen ble flere steder byttet til økonomer og rådgivere, og faget har måtte vike til fordel for økonomiske rammer og statistikk i løpet av årene.

Legene mistet sakte men sikkert sin maktposisjon og autonomi. Kan det være det som er sårt? Jeg har flere ganger både lest og hørt at leger uttaler seg om allmennsykepleiere i negativ favør. De mener utdanningen er for kort til å inneha en slik type kompetanse. De er bekymret for at AKS får de «lette» pasientene, mens de selv står igjen med de vanskeligste og kompliserte tilfellene. Men hvorfor skal vi fordele? Hvorfor kan vi ikke bare dele? Samarbeide?

Og hva med ledere? Helt fersk forskning viser til at ledere er positive til AKS og ønsker å høre mer om AKS. Men hvor lenge skal vi snakke om det? Hvordan kan vi forklare? Burde det være opp til allmennsykepleierne, eller opp til de som bestemte at denne utdanningen skulle bli til?

Samarbeide, ikke motarbeide

Vi er i gang med forskrivningsrett, en rolledefinisjon hadde kanskje ikke vært så dumt. Allmennsykepleierne står klare med verktøykassa i handa, vi trenger bare noen til å si «Her er jobben du skal utføre».

Det er både fastlegekrise, bemanningskrise og eldrebølge. For mange pasienter og for lite hender. Hva med å ta faget tilbake? Bort fra økonomisk diskurs, måling og resultatoppnåelse, sammenligning og profesjonskamper. Tilbake til det viktigste: Pasienten. Helheten, og selve pasientbehandlingen. «Pasientens helsetjeneste» som Nasjonal helse- og sykehusplan, heter. Se heller på hvordan man best kan bruke de ressursene som allerede eksisterer.

Vi kan gjøre det sammen. Vi trenger alle.

I stedet for å hakke på hverandre, og konkurrere om hvem som har best kompetanse. Skal vi ikke heller løse kriser, i stedet for å krangle? Hva med å samarbeide, i stedet for å motarbeide? Det er mer enn nok pasienter til alle.

 Ingen oppgitte interessekonflikter