Lavt oppmøte er ikke en sykdom, det er et symptom

I en artikkel nylig publisert av NRK blir lavt oppmøte hos medisinstudenter i Tromsø brukt som utgangspunkt for å diskutere holdninger og ansvar hos studentene. Fremstillingen kan imidlertid leses som om forklaringen først og fremst ligger hos studentene, snarere enn i rammene for undervisning og vurdering. 

Studieleder ved UiT, Kristin Brun Kjelstrup, uttaler at det skal koste å lære. Man skal bruke hjernen, og det skal gjøre litt vondt. Det tror vi mange medisinstudenter er enige i. Medisinstudiet er prestisjefylt, og opptakskravene er høye. I mange studiebyer kreves det over 60 poeng i førstegangskvoten, og mange bruker flere år på å forbedre karakterene sine for å komme inn gjennom ordinær kvote. Medisinstudenter har derfor allerede erfart hva det koster å lære, og er fullt klar over at de har valgt et krevende studium, både faglig og personlig. 

Betydelig ekspansjon av pensum

Lavt oppmøte i forelesninger er et reelt problem. Likevel kan vi ikke behandle lavt oppmøte som en sykdom, når det kun er et symptom. Årsakene kan være mange, men vi ønsker å peke på kvalitet, reelle prioriteringer i en presset studiehverdag, og eksamenssystem som belønner noe helt annet enn det forelesere etterspør. 

I 2025 publiserte NOKUT sin første nasjonale evaluering av profesjonsstudiet i medisin, basert på spørreundersøkelser, intervjuer og institusjonsbesøk ved alle de fire norske medisinstudiene (NOKUT, 2025).

NOKUT-rapporten peker på at studentenes foretrukne læremidler er forelesningsslides, tidligere eksamensoppgaver, og læringsressurser de har funnet selv. Til sammenligning er andelen som oppgir at de bruker anbefalte analog og digital litteratur kun henholdsvis 18 og 27 prosent. Samtidig peker NOKUT på en betydelig ekspansjon av pensum, såkalt «curriculum overload». Medisin er et fagfelt i kontinuerlig utvikling, og undervisningen gis i stor grad av aktive forskere og klinikere som formidler de nyeste funnene innen sine fagområder. Dette bidrar til høy faglig kvalitet, men gjør også pensum stadig mer omfattende og detaljrikt (NOKUT, 2025). Både NOKUT og studieleder Kristin Brun Kjelstrup påpeker at det i for liten grad fjernes stoff når nytt kommer til.

Eksamensformen styrer

Et annet poeng som ofte glemmes i denne debatten, er eksamensformen. Forelesere understreker ofte viktigheten av dybdeforståelse, klinisk resonnering og helhetlig kunnskap. Det ønsker vi som studenter også. Samtidig er det godt dokumentert i utdanningsforskning at vurderingsformen i stor grad former studentenes læringsstrategier. 

Det oppstår derfor et gap mellom ideelt læringsutbytte og faktiske læringsstrategier når et stadig mer omfattende pensum testes i form av flervalgsoppgaver. Dersom vurderingsformen i praksis belønner bred faktakunnskap, detaljer og memorisering fremfor resonnering og anvendelse, vil dette også prege hvordan studiet organiseres fra studentenes side, uavhengig av hvilke ambisjoner man har for dybdelæring. Studentene øver på det de blir testet på. Dette er ikke ment som en kritikk av faglig ambisjonsnivå, men et uttrykk for behovet for tydeligere prioriteringer i et studium som rommer mer enn det som realistisk lar seg gjøre å mestre i dybden samtidig. 

Må gi tydelig merverdi

Kvaliteten og utformingen av forelesningene må også inngå i vurderingen av lavt oppmøte. I en nylig publisert, kvalitativ studie i Tidsskrift for Den norske legeforening beskriver medisinstudenter hvordan undervisning i større grad oppleves som relevant og læringsfremmende når den er studentaktiviserende, og når undervisningstiden brukes til diskusjon, refleksjon og anvendelse av kunnskap, fremfor ren formidling. Studien viser at studenter er mer motiverte for å møte opp når undervisningen gir tydelig merverdi sammenlignet med selvstudium, særlig i en studiehverdag preget av tidspress (Köpp et al, 2026). Når forelesninger ikke alltid oppleves som tidsmessig effektive, og alternative læringsformer gir større kontroll over progresjon og prioritering, blir fravær et symptom på strukturelle forhold – ikke på manglende vilje til å lære. Dette forsterkes i et studium der både pensumomfang og vurderingsform gir begrenset rom for reell fordypning. 

Lavt oppmøte blant medisinstudenter fortjener å tas på alvor. Samtidig bør debatten i større grad forstås i lys av hvordan studiet faktisk er strukturert. Dersom målet er økt tilstedeværelse, forutsetter det at forelesninger oppleves som læringsfremmende, at vurderingsformene samsvarer med uttalte læringsmål, og at innholdet i studiet er tydeligere prioritert. Å forstå oppmøte som et strukturelt spørsmål, og ikke et individuelt moralsk problem, gir et bedre utgangspunkt for varig forbedring. 

Ingen oppgitte interessekonflikter

Den svenske regjeringen bestiller havariutredning av journalsystem