Nye funn om behandling av kroniske betennelsessykdommer: – Vi tror dette er fremtiden
I en fersk studie har norske forskere funnet en genvariant som gir tre ganger høyere risiko for at et mye brukt biologisk legemiddel slutter å virke.
Over 50 000 nordmenn behandles med TNF-hemmere, en type biologiske medisin, for kroniske betennelsessykdommer i ledd, tarm eller hud – blant annet psoriasis, psoriasisartritt, Crohns sykdom, ulcerøs kolitt og revmatoid artritt.
Selv om medisinen hjelper mange pasienter, opplever andre at medisinene over tid slutter å virke.
En viktig årsak er at immunforsvaret danner antistoffer som binder seg til medikamentet og hindrer det i å virke.
– Vi fant at det var tre ganger så høy risiko for å utvikle antistoffer mot infliximab hos pasienter som hadde minst en av to HLA-DQ2-genvarianter. Dette er en vanlig genvariant som mange har, forteller lege og forsker Marthe Kirkesæther Brun, ved REMEDY-sentret på Diakonhjemmet.
Funnene, som er publisert i det anerkjente fagtidsskriftet Journal of Internal Medicine, tar oss ifølge forskerne et steg nærmere muligheten til å persontilpasse medikamentell behandling.
Kan bidra til å skreddersy behandling
I studien har forskere fra REMEDY-senteret ved Diakonhjemmet sykehus og gastromedisinsk avdeling ved Akershus universitetssykehus undersøkt HLA-genene, vevstypen, til 612 pasienter med kronisk betennelsessykdom i ledd, tarm og hud.
– To gener koder sammen for HLA-DQ2 og den peptidbindende gropen på molekylet, og vi har derfor sett på disse samlet. Den peptidbindende gropen har stor betydning for at T-cellene skal reagere på fremmede stoffer inkludert infliximab. T-celler bidrar igjen til aktivering av B-celler og dannelse av antistoffer, forteller Brun, som også er en av studiens førsteforfattere.
Forskergruppen gjorde aminosyreanalyser, og det var aminosyrene i peptidgropen på HLA-DQ2 var mest assosiert med antistoffdannelse mot infliximab. I tillegg gjorde de analyser som viser at HLA-DQ2 har evne til å binde sterkt til peptider nettopp fra infliximab.
– Vi håper at dette kan bidra til at man kan skreddersy behandling med TNF-hemmere i enda større grad. Pasienter med økt risiko for å danne antistoffer mot infliximab og dermed tape effekt av behandlingen kan identifiseres ved å teste for genvarianten HLA-DQ2.
– Dette er fremtiden
Høye nok doser med infliximab eller tillegg av annen immundempende behandling som methotrexate er tiltak som kan forhindre at det dannes antistoffer mot legemiddelet, forklarer hun.
Jevnlige målinger av legemiddelkonsentrasjonen vil bidra til å sikre høy nok dose og at til at eventuelle antistoffer oppdages tidlig.
– Dersom disse tiltakene er vanskelig å gjennomføre, eller dersom pasienten har andre risikofaktorer for antistoffdannelse mot infliximab som for eksempel røyking, bør man nok heller velge et annet medikament.
Derfor håper forskerne at det kan komme tilsvarende studier som ser på andre TNF-hemmere og undersøke om det er samme genvariant som er assosiert med økt risiko eller er det andre genvarianter.
– I så fall kunne man testet for flere genvarianter og valgt medisin ut fra det. Vi tror dette er fremtiden.
Brun forteller at de har hatt et velfungerende tverrfaglig samarbeid mellom kliniske miljøer innen gastroenterologi, dermatologi og revmatologi ved Akershus Universitetssykehus, Oslo Universitetssykehus og Diakonhjemmet, samt et laboratoriemiljø ved Radiumhospitalet og medisinsk genetikk ved Oslo Universitetssykehus.
– Det danner et godt grunnlag for videre forskning på feltet.
Nåløye
Dagens Medisin har tidligere omtalt at Diakonhjemmet sykehus i Oslo «tok en dobbel-JAMA.» To forskningsgrupper tilknyttet sykehuset slapp gjennom nåløyet og fikk publisert sine forskningsfunn i det prestisjefylte tidsskriftet.
Et av prosjektene var The NORwegian DRUg Monitoring study (NOR-DRUM), som er et samarbeid mellom 21 sykehus fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør.
NORD-DRUM er en av de største utprøver-initierte RCT-studiene i Norge, fra den ble startet opp i 2019.
Den kom i stand i kjølvannet av NOR-SWITCH-studien, også kjent som «byttestudien,» som fikk stor internasjonal oppmerksomhet.
I 2021 publiserte de samme forskningsmiljøene en studie hvor de så på persontilpasset behandling med infliximab.
Forskerne slo fast at skreddersydd behandling ikke ga bedre effekt i oppstartsfasen av infliximab-behandling.
Senere samme år publiserte forskerne funnene knyttet til vedlikeholdsbehandling. Studien viste at pasientene som fikk justert dosering i henhold til blodnivået opplevde mindre sykdomsoppbluss.
