Hva er oppskriften?
Hva skal til for at retten til fast lege skal være en realitet for alle landets innbyggere? Hvordan kan fastlegene finne tilbake til gleden over jobben sin? Og hva trengs for at nyutdannede leger til å velge fastlegeyrket som karrierevei?
KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Åse Laila Snåre, avdelingsdirektør for Helse- og velferd i KS
FASTLEGORDNINGEN KNIRKER fortsatt i sammenføyningene. Jeg var opptatt av dette i fjor på disse tider også. Da var det store forventninger til den nye regjeringen. Forventningene er dessverre foreløpig ikke innfridd.
Nå venter vi på statsbudsjettet for neste år. Regjeringen har lovet at det vil komme tiltak i budsjettproposisjonen som skal legges frem for Stortinget 6. oktober. Samtidig har regjeringen også lovet – eller advart om at økonomien må kjøles ned – og at pengebruken i offentlig sektor må reduseres.
HVA ER OPPSKRIFTEN? Det utarbeides, lanseres og kommenteres nye rapporter om stadig flere brokker og biter av fastlegeordningen. Tiltak vil komme – tiltak som koster penger. Fastlegeordningen har høy prioritet, men bekymringen er kanskje at vi fortsatt ikke helt vet hva det er som vil virke. Norge er blant landene i verden som har høyest legedekning. Hvorfor klarer vi da ikke å tilrettelegge for en bærekraftig fastlegeordning?
Hva skal til for at retten til fast lege skal være en realitet for alle landets innbyggere? Og hva skal til for at kommunene skal kunne oppfylle sitt «sørge for»-ansvar? Hva må til for at fastlegene skal finne tilbake til gleden over jobben sin? Og hva behøves for at nyutdannede leger til å velge fastlegeyrket som karrierevei?
Det virker nesten umulig å bryte gjennom lydmuren med fortellinger om det positive ved å være fastlege i dag. Jeg ønsker meg mange flere slike fortellinger
UTFORDRINGENE. Vi har mye kunnskap om utfordringene i fastlegeordningen. Det synes også etter hvert å vokse frem en større enighet blant partene om utfordringsbildet.
Under overflaten er det imidlertid svært mange detaljer som trenger utbedring. Det er ikke én problemstilling som skal løses, det er mange. Og de er til dels motstridende.
Det handler om by og land, urbanisering og fraflytting, men det handler også om individuelle ønsker og behov, og de valg den enkelte lege tar om karriere og privatliv.
KOSTNADENE. Det snakkes mye om finansiering. Det er relativt stor enighet om at det mangler penger. Fastlegeordningen skal i utgangspunktet være finansiert av staten, men beregninger som IPSOS og økonomisk analyse har foretatt for KS, viser at kommunene i 2021 brukte om lag 813 millioner kroner for å dekke merkostnader til fastlegeordningen. Dette til tross for at regjeringen gjennom sin handlingsplan har tilført friske midler både til basisfinansieringen og til en rekke ulike tilskudd.
Snakkes det for mye om penger? Og i så fall, hva snakkes det for lite om? En del leger som velger å slutte i yrket, snakker om for stor arbeidsmengde og gleden som ble borte. En del yngre leger snakker om faglig utrygghet, høy vaktbelastning og lite rom for utvikling.
TILLITEN. Det er også mange som fortsatt snakker om hva som gjør at de blir i yrket. Om tilliten mellom pasient og behandler som bygges opp over tid. Om å få bruke sin medisinske og menneskelige kunnskap og innsikt til å møte befolkningens usorterte plager. Om å skille det farlige fra det ufarlige, ikke bare fordi man har pugget sin anatomi og fysiologi, men fordi man har lært å kjenne pasienten.
Det virker nesten umulig å bryte gjennom lydmuren med fortellinger om det positive ved å være fastlege i dag. Jeg ønsker meg mange flere slike historier.
Dette kan kanskje bidra til hevet status og økt interesse for det helt spesielle faget allmennmedisin.
Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 11-utgaven
