– Vi snakker for lite om mening i helsevesenet

Med essayet «Fødselens tragedie, eller tragediens fødsel? Om Zapffe og eksistensens ytterkanter» vant nettopp Carl Tollef Solberg Zapffe-prisen.

Den lyder på 100.000 kroner, og går til et «originalt, skriftlige arbeide om menneskets forplanting, generelt og individuelt, i lys av etisk vurdering». Bak filosofikonkurransen står Stiftelsen Berit og Petter Wessel Zapffes fond.

Solberg sier til Dagens Medisin at han, i essayet, tar utgangspunkt i Peter Wessel Zapffes filosofi, som kort fortalt går ut på at menneskelivet er grunnleggende tragisk. Dette er noe Zapffe særlig har utbrodert i sine to filosofiske verker, essayet «Den siste Messias» (1933) og den 600 sider lange doktorgradsavhandlingen «Om det tragiske» (1941).

Pessimistisk filosofi

Carl Tollef Solberg jobber til vanlig som seniorforsker ved Senter for medisinsk etikk, Institutt for helse og samfunn ved Medisinsk fakultet i Oslo.

Lenger ned i saken kan du lese hva Solberg tror helsevesenet kan dra nytte av fra Zapffes filosofi. Men først et lite krasjkurs.

Peter Wessel Zapffe (1899–1990) fra Tromsø, er en av Norges mest kjente filosofer. Multitalentet var i tillegg forfatter, jurist, fjellklatrer, fotograf og humorist. Hans filosofi er pessimistisk. Kort fortalt mente Zapffe at mennesker er født med overutviklede evner som ikke lenger passer inn i naturen. Vi er imidlertid utstyrt med dypereliggende forsvarsmekanismer – som isolasjon, forankring, distraksjon og sublimering – som hindrer oss i å gå til grunne av denne eksistensielle grunntilstanden, hevder Zapffe.

– Zapffe mente at vi mennesker er et slags evolusjonært feiltrinn, med en forvokst hjerne som gjør oss dømt til å hele tiden lete etter mening, mønstre og moral i verden, som egentlig ikke finnes, sier Solberg og fortsetter:

– Å dumme oss ned er heller ikke løsningen for Zapffe; det vil være å forråde vår natur. Slik hevder Zapffe at menneskelivet er grunnleggende tragisk; fordi vi er dømt til om og om igjen å lete etter noe dypere i verden som vi aldri vil finne.

Med dette som bakgrunn, fant Zapffe sin løsning på menneskets tragedie i antinatalisme. Kort fortalt betyr det at mennesker bør avstå for forplantning, av moralske årsaker.

– Zapffe hadde ikke barn selv, og han mente at mennesker burde avstå fra, eller i høyden få ett barn, slik at menneskeheten gradvis kunne fases ut. Dette grunnleggende tragiske springbrettet er utgangspunktet for mitt essay, sier Solberg.

Aktuelt: OUS-direktøren: – Det er rett og slett ikke nok hoder og hender til å fortsette som før

Ser flere problemer

Solberg ser flere problemer med Zapffes filosofi, men spesielt én ting han er enig med Zapffe om:

– Vi bør i større grad våge å tenke på det å bringe nye mennesker til verden, som et moralsk spørsmål. Det gjør vi trolig ikke i tilstrekkelig grad i dag.

Med dette i mente mener Solberg at Zapffe var forut for sin. Zapffe tenkte på etikken om fremtidige individer lenge før det ble en større debatt om naturtap og global klimakrise.

– I vår tid fødes det i overkant av 80 millioner nye mennesker hvert år. Vil disse menneskene komme til å ha bedre eller dårligere liv enn det vi har i dag? Finnes det noen moralsk forpliktelse til å lage barn hvis det er svært sannsynlig at barnet vil få et godt liv? Og tilsvarende, finnes det noen moralske forpliktelser til å avstå fra å lage barn, hvis det er svært sannsynlig at dette livet blir tragisk og lidelsesfullt?

– Alle mennesker befatter seg med moral på et eller annet vis, i eget liv. Etikken har imidlertid først og fremst blitt utviklet for mennesker som allerede eksisterer. Etikk og juss som knytter seg til fremtidige mennesker, er fortsatt svært underutviklet, mener Solberg.

Kritisk til Zapffe

På den annen side er Solberg kritisk til Zapffes grunnleggende idé om at menneskelivet er dypt tragisk.

– Det virker som om Zapffe forutsetter at dersom det ikke finnes en objektiv mening med livet, er det objektivt meningsløst, sier Solberg.

– Jeg er imidlertid ikke med på at et aktivt fravær av objektiv mening skulle gjøre menneskelivet grunnleggende tragisk.

Historisk har flere filosofiske kapasiteter vært bekymret for objektiv meningsløshet – og at livet i verste fall ikke er verdt å leve, forteller Solberg.

– Jeg har imidlertid til gode å se et overbevisende argument for hva objektiv meningsløshet skulle bestå i, og hvordan noe slikt skulle finnes uten samtidig objektiv mening, sier han og fortsetter:  

– Zapffe er dessuten påfallende lite interessert i vår subjektive opplevelse av mening og meningsløshet, som vi tross alt vet at finnes. Jeg bruker mye tid i essayet på å undersøke hva objektiv meningsløshet skulle bety, og argumentere for hvorfor en slik idé er en farlig delusjon.

Solberg mener også at Zapffe delvis motsier seg selv, i at Zapffe i tillegg til å mene at livet er meningsløst, mener at døden kan være tragisk.

– Der kommer det vi kan kalle et ikke-eksistensparadoks. Vanligvis er det slik at vi tenker at døden er tragisk fordi den fratar oss noe av verdi. Når Zapffe så fremhever det tragiske ved døden, impliserer han samtidig at noe i livet har verdi.

Les også: Studie: En av tre vil ha «ja» til dyr og lite effektiv medisin

– Snakker lite om mening

Så hvordan kan Zapffes filosofi være til nytte for helsevesenet?

– Zapffe tar våre eksistensielle grunnvilkår på ytterste alvor. Det er ingen likegyldighet hos ham. Zapffe skriver dessuten med stor kreativitet, originalitet og med språklige vidde. Her finner vi dypereliggende eksistensielle passasjer som jeg vil tro eksistensielt orienterte klinikere kunne ha glede av å lese. Opplevelsen av meningsløshet vil vi finne igjen hos enkelte pasienter, og det er noe vi bør kunne være i stand til å ta på alvor og utfordre. Dessuten er Zapffe til tider ustyrtelig morsom, sier Solberg.

– Mening er noe vi snakker lite om i helsevesenet, til tross for at mange av oss er opptatt av det. Hvordan holder for eksempel mange leger ut lange vakter og stort ansvar, over lang tid? Prestisje og faglig nysgjerrighet forklarer en del, men ikke alt. Opplevelsen av at det vi gjør er meningsfullt, bidrar også til at mange orker å strekke seg langt, fortsetter han.

Solberg mener det også snakkes for lite om hva som skjer når man mister denne meningsopplevelsen i jobben sin.

– Zapffe bringer disse spørsmålene på banen. Tidvis kan han være provoserende å lese, men han gjør oss samtidig svar skyldig på helt grunnleggende spørsmål om menneskelivet. Hvorfor er livet verdt å leve? Og hvorfor bør vi fortsette å få barn?

– Jeg tror de fleste av oss har godt av å stille slike fundamentale spørsmål fra tid til annen. Og som samfunn, er vi skyldig et svar så lenge vi fortsetter å frembringe et stadig større antall nye mennesker på verdensbasis.

Helsepersonellstudien: – Deltagerne var stolte av å kunne bidra til samfunnet, lære, tilpasse seg og arbeide standhaftig

– Svært høy kvalitet

Leder av priskomitéen, Inga Bostad, sier til Dagens Medisin at de fikk inn i underkant av ti gode essays til vurdering.

– Vi har delt ut prisen i noen år nå, og det har vært svært høy kvalitet på bidragene til denne prisen. Alle bidragene hadde interessante vinklinger, noe som sier noe om at prisen etter hvert har fått en viss status, sier hun.

Ifølge Bostad er det ikke bare filosofer og biologer som har sendt inn bidrag, men også deltakere med bakgrunn i arkitektur, design og naturvitenskap.

– Årets vinner har denne flotte kombinasjonen av medisin og filosofi, og har skrevet et essay som vi syns svarer veldig godt på denne prisutlysningen, sier hun.

– Solberg har en tankevekkende vinkling på sin argumentasjon og den er satt inn i en eksistensfilosofisk ramme, der han samtidig tar inn kunnskaper fra det arbeidet har gjør innen medisinsk etikk. Han har evnet å ta store spørsmål på alvor, som meningen med livet og den biofilosofiske tilnærmingen til mennesket som art. Noe som, ifølge Zapffe, handler om fraværet av en meningsfull plass i verden. Dette diskuterer Solberg på en ny og forfriskende måte, syns vi i komiteen, sier Bostad.

Hun legger til at Solberg skriver på en tilgjengelig måte, slik at det kan leses også av folk utenfor fagfeltet.

Debatt fra arkivet: «Mange i helsevesenet forbinder «mening» med å gjøre noe godt og nyttig for andre mennesker – eller for samfunnet»