Helsetjenesten lider av forvirring

Kronikk: Ola Jøsendal, ph.d. MSc, spesialist i samfunnsmedisin/spesialist i rus- og avhengighetsmedisin og assisterende fagdirektør i Helse Vest RHF

HELSETJENESTEN LIDER av forvirring om hva helse er – og hva tjenesten skal oppnå. Forvirringen fører til ineffektivitet og utopiske forestillinger om hva tjenesten skal bidra med til individ og samfunn.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har med sin definisjon av helse gitt det største bidraget til forvirringen: «Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte.»

Hvilken tjeneste kan bidra til å sette oss i en tilstand som knapt noen opplever? Peter F. Hjort har formulert klokere tanker om temaet: «God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter.»

PLANLØS UTVIKLING. Helsedirektoratet definerer helsehjelp slik: «Enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som utføres av helsepersonell.»

Helsehjelp betyr i denne sammenheng tjenestene som ytes av helsepersonell. Definisjonen gir helsepersonell anledning til å se sin ytelse isolert, med liten oppmuntring til samhandling.

Uten en hensiktsmessig og felles oppfatning av hva helse er, og hva tjenestene skal oppnå, utvikler helsetjenestene seg planløst og internt konkurrerende i ulike retninger. I tillegg er det umulig å prioritere på tvers av tjenestenivå og fagområder.

REDSKAP FOR PRIORITERING. Prioritering i helsetjenesten har vært utredet grundig flere ganger, blant annet i Norsk offentlig utredning (NOU) 2018:16. «Det viktigste først», og Meld.St.38 (2020–2021) «Nytte, ressurs og alvorlighet».

Det er godt innarbeidet i helsetjenestene at prioritering skal bygge på vurdering av tilstandens alvorlighet, hvor ressurskrevende tiltaket er, og hvilken nytte tiltaket vil gi. Dette gir godt grunnlag for prioritering innen hvert fagområde og hver enkelt avdeling. Men ingen av utredningene har gitt helsetjenestene et praktisk og nyttig redskap for å kunne prioritere på tvers av forvaltningsnivå og fagområder.

EN NY RETNING. Forvirring trenger behandling. Første ledd i behandlingen bør være å oppnå enighet om en definisjon av helse som alle deler av helse- og omsorgstjenestene kan gjenkjenne og få praktisk nytte av. En nyttig definisjon kan være i retning av «Helse er i hvilken grad individet har oppnådd sitt beste mulige funksjonsnivå».

Gitt at man blir enig om en slik definisjon av helse, vil tjenestens formål være gitt: «Helsetjenestene skal bidra til å forbedre eller opprettholde pasientens funksjonsnivå.»

Fokus på funksjonsnivå vil være disiplinerende og effektiviserende på alle våre helsetjenester. Dersom nytten av tiltakene relateres til funksjonsnivå, vil ulike tjenestenivå og ulike fagområder få en felles måleenhet, og derigjennom sammenlignbar vurdering av nytte. I tillegg vil et slikt fokus bidra til å inkludere pasientene mer og mobilisere pasientenes egne ressurser i størst mulig grad.

VILLNISS AV VISJONER. Allerede i Første Mosebok ble det beskrevet hva som skjer med samarbeid og samhandling når man har urealistiske mål og ikke snakker samme språk. Byggingen av Babels tårn hadde et urealistisk mål og strandet på språklig forvirring. Helsetjenestens babelske forvirring kommer blant annet til uttrykk gjennom et villniss av visjoner og mål for tjenestene. Her er noen eksempler hentet fra foretak og kommuner:

• Fremme helse
• fremme mestring
• fremme livskvalitet
• utvikle morgendagens behandling
• utvikle fremragende behandling
• legge til rette for mestring og kvalitet
• aktiv befolkning, og
• mestring og aktivitet.

En følge av dette er at nytten av tiltakene måles med ulike måleenheter, og at ressurser prioriteres konsekvent ulikt i alle deler av helsetjenestene, helt ned til det enkelte helsepersonell.

FELLES MÅL – OG PLAN! God behandling krever besluttsomhet. En felles og funksjonell definisjon av helse – og en felles forståelse av hva helsetjenestene skal oppnå – er påtrengende nødvendig. I primærhelsetjenesten er fokuset på funksjonsnivå allerede vel etablert, men uten at en hensiktsmessig definisjon av helse er på plass. I spesialisthelsetjenesten er hovedmålsettingen å finne rett diagnose og gi rett behandling. Et nødvendig steg videre for spesialisthelsetjenesten er å vurdere pasientens funksjonsnivå og behandlingens effekt på funksjonsnivået.

For å lykkes som lag eller organisasjon, er man fullstendig avhengig av å ha en felles målsetting, og en felles plan. Våre helsetjenester har ikke en slik felles overordnet målsetting – og heller ikke en felles plan. Dette bør vi være i stand til å rette opp relativt raskt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven