Behandler – eller bedrager?
Vi må lytte til pasienter med erfaring fra alternativ behandling – de kan bidra til økt forståelse av ulike veier til behandlingsmål. Åpenhet og sunn skepsis må likevel balanseres – slik at man ikke bidrar med hodeløs støtte til humbugmakere uten moralsk kompass.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
KOMMENTAR: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo
MANGE SLITER MED langvarige symptomer og plager som de opplever at de ikke får tilstrekkelig hjelp for i helsevesenet. Og det finnes et utall eksempler på pasienter som mener de har effekt av ulike typer alternativ behandling.
Dokumentasjonen som ligger til grunn for de ulike metodene, er imidlertid svært variabel, og ofte glimrer den med sitt fravær.
FAGLIG FORSVARLIGHET? Felles for de alternative behandlingene er at det ikke stilles krav til utøvelsen ut over at man unngår å påføre pasienten alvorlig helserisiko. Dette fremkommer av Lov om alternativ behandling av sykdom m.v., som erstatter den gamle «kvakksalverloven».
Kravene som stilles til forsvarlighet i Helsepersonelloven, står i kontrast til dette. I §4 heter det at «Helsepersonell skal utrette sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes (..)» og videre «(..) innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.»
Videre omtales ressursbruk i en egen paragraf, §6: «Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift».
NØKTERN OVERVÅKING. Med en skog av alternative behandlingsformer er det vanskelig både for pasient og helsepersonell å orientere seg om tilbudet. Mange aktører har lang erfaring og god dokumentasjon som ligger til grunn for behandlingen, mens andre kan virke å være mer styrt av utsikter til inntekt.
For de fleste er det kjærkomment med behandlere som viser ektefølt interesse for ens symptomer og plager. Men i en skog av alternative behandlinger er det vanskelig for både pasient og helsepersonell å orientere seg
I 1997 oppnevnte Sosial- og helsedepartementet et utvalg som skulle utrede alternativ medisin i Norge. Dette førte videre til opprettelsen av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM). Senteret gir kunnskapsbasert informasjon og har også en overvåkingsfunksjon.
Dessverre kan det virke som om en del suspekte, alternative behandlinger markedsføres bedre og når frem til flere pasienter enn NAFKAMs mer nøkterne presentasjon.
AKTØRJUNGEL. Det virker eksempelvis lite sannsynlig at man oppnår tilfriskning ved å gjøre «lysfrekvensene i cellene harmoniske», at man «kommuniserer med kroppen på cellenivå ved hjelp av elektromagnetiske frekvenser eller gjennom avlesing og omprogrammering av underbevisstheten» – eller at man får svar på sine helseplager gjennom «auradiagnostikk» ved å gi opplysninger om navn og fødselsdato på nettet. Og at man betaler – selvsagt.
Forbrukertilsynet får nok å gjøre hvis de skal ettergå denne jungelen av aktører i henhold til Forskrift om urimelig handelspraksis. Ifølge denne forskriftens §1 pkt. 17 står det at det er forbudt «feilaktig å hevde at en ytelse kan kurere sykdom, funksjonssvikt eller misdannelser».
EKTEFØLT INTERESSE? For de fleste er det kjærkomment med behandlere som viser ektefølt interesse for ens symptomer og plager. Det blir satt pris på at man tar seg tid til å lytte – og er villig til å se bredden i problematikken. Særlig kan dette oppleves godt og befriende for en som har slitt med langvarig uhelse.
Det er sannsynlig at en del av de alternative behandlingsformene oppnår positive resultater først og fremst på bakgrunn av denne ivaretakelsen. Dette er i så fall et kraftig spark til skolemedisinerne. Svært mange føler at de kommer til kort i det tradisjonelle helsevesenet, der man lett kan kjenne seg avspist med tidsnød og manglende forståelse.
Alternativ medisin er av og til beskrevet som «holistisk», ved at man har økt fokus på sammenhengen mellom kropp og psyke. Forståelsen av dette samspillet bør være helt sentral, selvfølgelig også for skolemedisinsk helsepersonell.
UTVIKLINGEN. Medisinfaget er i kontinuerlig utvikling, og det avdekkes stadig nye sannheter. Nysgjerrighet og åpenhet er i denne sammenhengen essensielle drivkrefter.
Å stille seg avvisende til alle udokumenterte behandlingsforslag, kan bidra til stagnasjon. Mange skolemedisinere integrerer deler av den såkalte alternative behandlingen i praksis. Pasienter som høster erfaring fra alternativ behandling, må lyttes til, og de kan bidra til økt forståelse av ulike veier til behandlingsmål. Åpenhet og sunn skepsis må likevel balanseres – slik at man ikke bidrar med hodeløs støtte til humbugmakere uten moralsk kompass.
Dagens Medisin, fra Legeliv-spalta i Kronikk og debattseksjonen, 06-utgaven
