Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Når legehjertet synker

Jeg tror enhver lege har møtt pasienter som får legehjertet til å synke. Det er jo et mysterium som fortjener utforskning – når relasjoner mellom mennesker blir så vanskelig at det går ei kule varmt på fastlegekontoret.

Publisert: 2020-06-12 — 05.22

Bente Prytz Mjølstad

LEGELIV-KOMMENTAREN: Bente Prytz Mjølstad, spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved NTNU og fastlege ved Saksvik legekontor, Malvik

HUN SITTER på gulvet i et hjørne av venteværelset. Blikket er vendt ned. Et brettet A4-ark mellom hendene, halvveis åpent. Du kan skimte hva som står skrevet med store håndskrevne bokstaver. Ett ord er rammet inn av et stort rødt hjerte: Unnskyld!

Jeg tror enhver lege har møtt pasienter som utfordrer oss og som er vanskelig å håndtere. «Heart sink patients» kalles det – og beskriver følelsen legen får ved å tenke på en slik pasient. Hjertet formelig synker i kroppen. Interessant nok er det pasienten som får merkelappen, selv om det er legens følelser som beskrives.

«EKSTREMSPORT». Slike følelser kan oppstå i ulike situasjoner, men i allmennpraksis er det pasienter som sliter med relasjonskader og rus som er blant dem som utfordrer oss mest. Og det ligger kanskje i sakens natur at relasjoner særlig utfordres her. Fastlege-/pasientrelasjonen er tross alt et forhold som er mente å vare over tid.

Med erfaring og råd fra kloke kolleger har jeg øvd på å håndtere slike pasienter –forsøkt å mobilisere nysgjerrighet i stedet for frustrasjon. For det er jo et mysterium som fortjener utforskning, når relasjoner mellom mennesker blir så vanskelige at det går ei kule varmt på fastlegekontoret.

De fleste pasienter kan tåle tydelige grenser, særlig hvis de merker at du vil hjelpe og er villig til å strekke deg litt

Ved NTNU får sjette års legestudenter undervisningsopplegget «Ekstremsport allmennmedisin – hva kan vi lære av våre tøffeste pasienter?» En skuespiller spiller «vanskelig» pasient, en student er lege. I konsultasjonen som utspiller seg, stilles legen til veggs. Noen ganger stormer pasienten ut i sinne. Studentene får oppleve – og reflektere over – en krevende og virkelighetsnær situasjon før de skal ut i praksis.

RESPEKT OG INNSIKT. Verdigrunnlaget for undervisningsopplegget er at enhver pasient fortjener legens respekt og at «vanskelige pasienter har det vanskelig».

Jeg har ikke selv klart å motbevise hypotesen om at «vanskelige pasienter har det vanskelig». Innblikk i vanskelige livshistorier har hjulpet meg til å endre syn på pasienter. Fra å være «vanskelig» – til å kjenne på respekt over hva mennesker kan tåle. I forskningen finnes solid dokumentasjon for at vanskelige barndomserfaringer sterkt øker faren for livslange helseplager, rusproblemer og arbeidsuførhet. Å få innsikt i en slik oppvekst, kan hjelpe på både tålmodighet og medfølelse.

KLARE GRENSER? Aftenposten skrev i vinter om kravstore pasienter under tittelen «Pasienten har alltid rett». Dette medførte flere motinnlegg, deriblant vår oppfordring til å tenke på hva som kan ligge bak slik atferd.

Dette står ikke i motsetning til å sette grenser for dårlig folkeskikk eller korrigere oppfatninger om at sykmelding eller henvisning er noe du kan «bestille». Det er mulig både å sette grenser og samtidig ha et blikk for pasienter hvor slik oppførsel skyldes en vanskelig bakgrunn eller livssituasjon. Kollega og professor i sosialmedisin, Steinar Westin, har formulert dette på en klok måte: «Hvis du skal be folk ta seg sammen, må de ha noe å ta seg sammen med».

KOLLEGIAL BYTTEHJELP? Min erfaring er at de fleste pasienter kan tåle tydelige grenser. Særlig hvis de merker at du vil hjelpe og er villig til å strekke deg litt. Mange har en iboende frykt for nye avvisninger og et sterkt behov for å bli sett og tatt på alvor. Noe som kanskje ikke er så rart hvis du, i store deler av livet, har blitt oversett og avvist av nære omsorgspersoner. Da er det realt å være tydelig på at en strøm av sms-er og telefonoppringninger til legekontoret ikke øker sjansen for å bli tatt på alvor, snarere tvert imot faren for avvisning. Man bør heller bli enig om faste trefftider.

Andre ganger lykkes vi ikke og pasienten bytter fastlege. Da kan man kjenne på følelsen av å ha mislyktes. Men kanskje burde man heller innse at noen ganger blir det for vanskelig – og at det greit å la noen andre prøve seg. Det er ikke sikkert at innsatsen har vært forgjeves. Noen trenger å øve på relasjoner gang på gang – og lykkes kanskje heller aldri helt med å få til varige forhold, verken i privatlivet eller til fastlegen. Da er det viktig at vi i god kollegial ånd bytter på å være hjelpere.

FORSTÅELSEN. Der man lykkes og relasjonen får utvikle seg, kan man oppleve et lege-/pasientforhold hvor tilliten vokser gradvis over tid. Og kanskje få gleden av å oppdage en relasjon som kan tåle at det går ei kule varmt. Det kan jo skje når livet går på tverke og problemene vokser en over hodet.

Er man riktig heldig, kan man også få oppleve det som utspant seg på et venteværelse for mange år siden – der en kollega som var klok nok til ikke å ta skyllebøtten personlig, fikk en hjerteformet unnskyldning overbrakt på slutten av dagen. Da skal det mye til for at et sunket legehjerte ikke stiger opp og finner sin plass der det hører hjemme.

 

Dagens Medisin10/11-2020, fra Legeliv-spalta i Kronikk og debatt-seksjonen

 

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

OSLO KOMMUNE OM OMSTRIDT JOURNALPROSJEKT

Helseråd Robert Steen

– Uaktuelt å forplikte oss ytterligere før vi får svar

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!