Skaper man uro eller tillit med evidensbasert smittevern?

Fortjener helsepersonell å bli informert om potensiell risiko for luftsmitte slik at man kan finne mulige løsninger? Skaper man uro eller tillit gjennom å basere seg på evidensbasert smittevern?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Jörn Klein

Innlegg: Jörn Klein, førsteamanuensis i smittevern og mikrobiologi, Universitet i Sørøst-Norge, Institutt for sykepleie- og helsevitenskap

EVIDENSBASERT MEDISIN er definert som «den forsiktige bruken av de beste bevisene som er tilgjengelige i dag». Evidensbasert medisin er derfor avhengig av den nåværende kunnskapsstatus – på grunnlag av studier som støtter eller tilbakeviser tiltak.

Når det gjelder smittevern, rettes imidlertid relevante forskningsresultater ikke bare til pasienter, men også til helsepersonell spesielt og samfunnet generelt. Retningslinjer for smittevern skal være basert på vitenskapelig forskning.

KIRURGISKE MUNNBIND. Aktuelle kontroverser angående infeksjonskontroll og bruk av evidens er relatert til behovet for å iverksette smitteverntiltak som ennå ikke kan kalles evidensbasert. Dette kan forekomme ved pågående epidemier forårsaket av ukjente mikroorganismer som krever raske tiltak. Et slik eksempel er bruk av luftsmitte – tiltak versus tiltak mot dråpesmitte i behandling av Covid-19-pasienter.

FHI behandler Covid-19 som dråpesmitte, med unntak for aerosolproduserende prosedyrer, og dette fører for eksempel til at helsepersonell ved noen av landets intensivstasjoner med innlagte Covid-19-pasienter hovedsakelig bruker kirurgiske munnbind.

EVIDENS. For sistnevnte har vi evidens for at disse beskytter bra mot smittespredning fra infiserte, men ikke som verneutstyr for helsepersonell mot luftveisvirus.

Her har det kommet to nye interessante studier. Den ene er publisert i Nature Medicine, den andre er en pre-print i Med Archives.

Studien i Nature Medicine har fokusert på hva en smittet person puster ut, med lit hoste iblant. Dette er en studie som ble gjort før SARS-CoV-2 dukket opp, og derfor har forskerne sett på luftveisvirus generelt.

FORSKNINGEN. Forskerne satte opp to grupper, den ene med kirurgisk munnbind og den andre uten. 17 av disse menneskene hadde normale forkjølelses-koronavirus. I tillegg hadde ytterligere 43 pasienter influensavirus og 54 hadde rhinovirus-infeksjon. I utgangspunktet har disse pasientene sittet i 30 minutter; dette er lang tid og dette skjer ikke så ofte i hverdagen at du sitter i nærheten av noen i 30 minutter. Studiedeltakerne fikk en slags sugeinnretning rundt hodet som samler alt det disse menneskene har gitt fra seg på en halv time når de puster – og noen ganger når de hoster.

Resultatene fra denne studien viser veldig tydelig for koronavirusene at et vanlig munnbind kunne stoppe spredning av koronavirus via luften. Samtidig har man i den andre gruppen, uten munnbind, funnet koronavirus, både som dråpe og aerosol.

Det foreligger plausibel, men usikker kunnskap om at luftsmitte i helsevesenet er mulig – og at unnlatelse av riktige smitteverntiltak kan medføre etisk uakseptable konsekvenser for helsearbeidere

Vi kan nå si at dette er en undersøkelse av koronavirus, med den samme fysikken som SARS-Cov-2, som viser muligheten for luftsmitte ved vanlig pusting.

SMITTSOMT. Dette må ses sammen med funn fra en tidligere studie, som ble publisert i New England Journal of Medicine. Ifølge studien er SARS-Cov-2 fortsatt smittsomt i aerosolen i omtrent tre timer.

Så er det en annen studie fra Singapore, som nå har dukket opp i Med Archives. Denne studien er mindre, men har blitt gjort på ekte Covid-19-pasienter. Her har tre pasienter blitt undersøkt over en periode. Romluften ble analysert over flere dager. Hos to pasienter, som begge hadde mye virus i luftveiene, var det mulig å oppdage både dråper og aerosol med SARS-Cov-2 fra den omgivende luften.

Den ene pasienten hadde symptomer, den andre ikke. Hos den tredje av disse pasientene, som allerede var på symptomdag ni, hadde fremdeles virus som var direkte påviselig i luftveiene, men uten at det ble funnet virus i luften.

Alle tre beskrevne situasjonene er helt klart kunstig og basert på laboratorieoppsett eller et lavt antall tilfeller for å kunne kalle det virkelig evidens. Allikevel foreligger det dermed plausibel, men usikker kunnskap om at luftsmitte i helsevesenet er mulig – og at unnlatelse av de rette smitteverntiltak kan føre til etisk uakseptable konsekvenser for helsearbeidere.

URO – ELLER TILLIT? Jeg har blitt kritisert fra styret i Norsk smittevernforum, og med applaus fra NSF smittevern, for å skape uro hos helsepersonell ved å henvise til muligheten for luftsmitte.

Hvorfor fortjener helsepersonell ikke å bli informert om potensiell risiko?

Kun når man kjenner til dette, kan vi finne løsninger: Alle aktørene har et medansvar for å legge forholdene til rette for vurderinger tilknyttet føre var-prinsippet – og bidra til å unngå eller minske skade.

Interessekonflikter: Artikkelforfatteren er programansvarlig for Norges eneste utdanning innen smittevern på Masternivå og medlem i fagråd for infeksjonsmedisin, smittevern og immunologi for Helse Sør-Øst.

Powered by Labrador CMS