Kommunal nettlege er feil medisin

Jeg er tidligere fastlege, nå kommuneoverlege og samfunnsmedisiner. Jeg er varm forsvarer av den norske velferdsmodellen generelt, og fastlegeordningen spesielt. Derfor blir jeg bekymret når regjeringen satser på «kommunal nettlege» som et av svarene på en presset helsetjeneste.

Det høres jo lurt ut - økt tilgjengelighet, lavere terskel og et offentlig alternativ til private nettleger. Men i helsetjenesten er ikke økt tilgjengelighet alltid det samme som bedre hjelp. Spørsmålet er om tiltaket er bærekraftig og gir bedre helse, særlig til de som trenger det mest.

Her svikter nettlegeprosjektet.

Fastlegeordningen er ikke bygget på at man skal få tak i en hvilken som helst lege. Den er bygget på kontinuitet og tillit. Over tid lærer fastlegen pasientens sykehistorie, familiebelastninger, funksjon og opplevelse av mestring. Det er denne kunnskapen som gjør at fastlegen kan skille det ufarlige fra det alvorlige, tåle usikkerhet, unngå unødvendige undersøkelser og følge opp over tid.

Ikke god helsepolitikk

Når det offentlige bygger en parallell tjeneste med tilfeldige leger på video, risikerer vi å gjøre det motsatte av den styrkingen av fastlegeordningen fagfolk har bedt om årevis - vi fragmenterer den.

En av reklamene for tilbudet illustrerer problemet godt: «Tankekjør og dårlig søvn? Kommunal nettlege på Helsenorge har tid til en prat». Som mangeårig fastlege vet jeg at tankekjør og dårlig søvn sjelden er enkle, avgrensede problemstillinger. Det kan handle om økonomisk stress, sorg, skolefravær, arbeidspress, depresjon, rus eller somatisk sykdom. Slike problemer egner seg dårlig for en isolert videosamtale med en lege uten relasjon til pasienten, tillit i bunn og ansvar for videre oppfølging.

Det kan selvsagt oppleves godt å få snakke med noen raskt. Men god helsepolitikk kan ikke bygges på hva som oppleves umiddelbart tilgjengelig. Den må bygges på prioritering, helhet og kunnskap om hvem som trenger hjelpen mest.

Dette er helt grunnleggende i samfunnsmedisinsk tenkning - tjenestene må ikke innrettes slik at mest ressurser går til dem som er flinkest til å etterspørre hjelp. De må utformes slik at vi når dem med størst behov. En kveldsåpen nettlege vil trolig være lettest å bruke for dem som allerede har digital kompetanse, språk, og evne til å formulere sin bekymring. Det er ikke nødvendigvis de samme som har størst behov for hjelp.

Hvilket problem løser vi?

Samtidig finnes det ikke ubegrenset med leger. Hver legetime som brukes i en ny ordning, tas fra noe annet. Den tas fra fastlegekontoret, legevakten, sykehjemmet, helsestasjonen eller samfunnsmedisinsk beredskap. I verste fall får vi en ny vaktordning for leger, på toppen av legevakt og fastlegearbeid, i en tjeneste som allerede er presset.

Det er også uklart hvilket problem nettlegeprosjektet egentlig skal løse. De fleste fastleger har hatt mulighet for videokonsultasjoner siden pandemien. Mange steder forsvant etterspørselen så snart hverdagen kom tilbake. Pasienter ønsket ikke først og fremst video. De ønsket tilgang til sin fastlege, når det trengtes.

Tilbakemeldinger fra leger i pilotkommuner tyder på at flere pasienter må kontakte fastlegen etterpå uansett, fordi nettlegen ikke kan løse det pasienten ofte trenger; sykmelding, reseptfornyelse, videre oppfølging eller en helhetlig vurdering. Da har vi ikke avlastet tjenesten.

Kommunal nettlege blir feil medisin, på en sykdom som til og med kanskje ikke finnes.

For akutte problemstillinger har vi legevakten. For det som kan vente litt har vi fastlegen. Mellom disse to bør vi være varsomme med å bygge opp nye ordninger som gjør ansvarsforholdet uklart.

Feil begrunnelse

Regjeringen begrunner tiltaket med at det offentlige må konkurrere med private nettleger. Men velferdsstaten bør ikke kopiere private tjenester bare fordi de finnes. Den offentlige helsetjenestens styrke er ikke at den tilbyr flest mulige innganger til lege, døgnet rundt. Styrken er at den prioriterer, koordinerer og følger opp dem som trenger det mest.

En pilot kan være klokt når den undersøker et reelt problem med en faglig begrunnet hypotese. Men kommunal nettlege fremstår mer som symbolpolitikk enn som kunnskapsbasert utvikling. Den selges inn som trygghet og tilgjengelighet. Men det kan fort ende med mindre kontinuitet og økt press på de legene kommunene allerede mangler.

Vi samfunnsmedisinere er opptatt av bærekraftige tjenester. Da må vi våge å si at ikke alle nye tilbud er en forbedring. Noen ganger er den beste innovasjonen å la være å lage en ny dør inn, og heller sørge for at den vi allerede har, faktisk virker.

Skal vi styrke befolkningens helse, bør vi styrke fastlegeordningen, legevakten og de kommunale tjenestene som møter barn, eldre og mennesker med sammensatte behov. Ikke bygge en parallell nettlegeordning for et behov som ikke er dokumentert, og som trekker ressurser bort fra dem som trenger dem mest.

Ingen oppgitte interessekonflikter