Byttemedisin, nei takk!

Det er forskriverne, ikke forbrukerne, som bør ha ansvaret for at samfunnet skal spare penger til andre helsetjenester.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Ida Helene Dahl Torp

Innlegg: Ida Helene Dahl Torp, sosiolog og vitenskapelig assistent ved Norges idrettshøgskole

I ULIKT informasjonsmateriell i form av videoer og brosyrer, produsert av blant annet Apotekforeningen, fremkommer dette budskapet: «Si ja til bytte, det er til felles nytte». Både staten og forbrukerne sparer penger som kan brukes på andre helsetjenester dersom vi takker ja til de generiske alternativene.

Som følge av at én femdel ikke ønsker å bytte, ble det beregnet en merkostnad på 401 millioner kroner i 2016, hvorav 171 millioner ble belastet pasientene og 230 millioner kroner ble dekket av Folketrygden (1)

NEI TAKK! I min masteroppgave i sosiologi med tittelen «Byttemedisin? Nei, takk» ved Universitetet i Oslo UiO) i 2019, studerte jeg hva som gjør at noen ikke ønsker generiske legemidler til tross for at de er godkjent på lik linje med de originale – og ofte er billigere. Jeg foretok enkelt- og parintervjuer av tolv personer som takker nei til bytte, hvor jeg stilte ulike spørsmål som angikk generiske legemidler. Skal forbrukeren ha ansvaret for valget om byttemedisin?

I min analyse fant jeg at apotekene er en viktig arena. Å være sparsommelig og rasjonell på den ene siden, tilhører det jeg velger å kalle et markedsprinsipp og kjennetegner forbrukerrollen. Å være trygg og ivaretatt på den andre siden, er kjennetegn ved helseprinsipper som forbindes med det å være pasient.

YTTERPUNKTENE. I apoteket må kundene forholde seg til begge disse ytterpunktene. Troen på at generiske alternativer er «gode», er ikke nødvendigvis fraværende - men «den dyre», «den originale», «den legen har forskrevet» – eller enda viktigere «den jeg er kjent med» - er best.

Å besøke legens kontor, hente reseptpliktige legemidler og ikke minst å bruke dem, består av innlærte og kroppsliggjorte handlinger vi ikke vier mye oppmerksomhet og som er avgjørende for rutiner og hverdagslivets organisering.

En informant fortalte: «Jeg tar seks piller hver morgen, én er gul, én er avlang, én er rund, to er blå, en er bitteliten og grå. Det vet jeg er sånn. Om to år så er det annerledes og det er problematisk».

TILLITEN. Mer informasjon antas å gi forbrukeren bedre forutsetninger til å foreta gode valg. På bakgrunn av mine funn finner jeg det ikke «så enkelt». Det dreier seg også om forholdet og tilliten til dem som distribuerer legemidler, legene, og farmasøyter og apotekteknikere. Apoteksettingen motvirker delvis det kundene kjenner seg igjen i, som forbrukere. Man skulle kanskje tro at markedsføringen i apotekene – som butikker – ville hente frem «forbrukeren» i kundene, men slik er det altså ikke alltid.

Markedsprinsippene kan også se ut til å forsterke helseprinsippene – hvor noen andre skal ha ansvaret for, og tar valgene for oss. At man plutselig må velge mellom sparsommelighet og trygghet i en situasjon hvor tryggheten tidligere ble ivaretatt av andre, gjorde noen av mine informanter skeptiske til apotekets intensjoner. Det er for eksempel ikke vanskelig å forestille seg at fjorårets blest rundt enkelte apoteks interne konkurranser og salgsteknikker kan være med på å styrke de som ikke ønsker å bytte sin skepsis til apotekene.

Å velge mellom original- og synonympreparat, er ikke bare en rett som forbrukeren har, men også en byrde

VALGET. Et rutinisert legemiddelforbruk, spørsmål om tillit og ansvar – og et spenningsforhold mellom ulike prinsipper – gjør valget vanskelig for noen av forbrukerne å bære til tross for at de er informert om at de generiske alternativene vil virke på samme måte som de originale. Å velge mellom original- og synonympreparat, er ikke bare en rett som forbrukeren har, det er også en byrde.

Dersom målet er å redusere kostnader som følge av reservasjon mot generiske bytte, må fokuset og ansvaret i større grad rettes mot dem som forskriver legemidlene, altså legene. Ved å forskrive rimeligste alternativ når det finnes – eller virkestofforskriving som fremkommer i Helse- og omsorgsdepartementets stortingsmelding 28, (2014– 2015) og Statens legemiddelverks utredning om obligatorisk virkestofforskriving –slipper forbrukeren å forholde seg til et aktivt valg, og samtidig ivaretas forbrukerens valgfrihet.

Det er ikke forbrukerne som burde ha ansvaret for at samfunnet skal spare penger som kan brukes på andre helsetjenester, men forskriverne.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforforfatteren er tidligere medarbeider i apotek.

Referanser:
Jøsendal, A. (2018). Reservasjon mot generisk bytte - omfang, kostnader og betydning av pris. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift, 126(2), 29-32.
Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). Legemiddelmeldingen. Riktig bruk – bedre helse. (Meld. St. 28 (2014-2015)). 
Statens legemiddelverk. (2016). Utredning om obligatorisk virkestofforskriving
Torp, I. H. D. (2019). Byttemedisin? Nei, takk. (Masteroppgave). Universitetet i Oslo.
Åse, V. (2017, 16. oktober). Si ja til å bytte

Dagens Medisin 03/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS