Legeyrket er et eventyr

Universitetene gjør rett i å fokusere på indremedisin. Medisinstudenter som ikke er redd for å ta i et tak – gled dere!

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Trude Basso

Innlegg: Trude Basso, spesialist i ortopedisk kirurgi og overlege ved St. Olavs hospital

I DAGENS MEDISIN skriver Ida Susanna Fattah om ulike karriereveier for leger. Hun refererer til en medisinstudent som allerede nå så seg om etter andre karrieremuligheter enn klinikken. Årsaken oppgis å være høyt arbeidspress og lav autonomi.

Hennes kollega i MedEvent, medisinstudent Mathias Morten, skrev tidligere at medisinstudiet er rettet mot indremedisin og at samfunnet trenger leger som kan tenke utenfor boksen, med og uten legefrakk.

STOLTHETEN. Det er tretten år siden jeg sto i bunad i Universitetets aula og mottok diplom for fullført medisinutdanning. Jeg var stolt som en hane. Det er jeg fortsatt. Stolt og takknemlig over å få stå opp hver morgen og gå på jobb på et sykehus med folk i verdensklasse i verdens beste yrke.

Det er riktig at det er mye jobb, noen har lange vakter og lange uker. Men til syvende og sist, for dem av oss som har helse og en livssituasjon som tillater det, er jo det i seg selv et privilegium. Samfunnet vårt er tuftet på at alle bidrar etter evne. Jeg er stolt av å være lege, men jeg er også stolt av å kunne jobbe mye. Jeg opplever også at mine kolleger er stolt av å jobbe mye. Av å bidra. Vite at det vi gjør, utgjør en faktisk forskjell for veldig mange.

LÆRDOMMEN. Det er ikke bare det at vi definitivt sitter på kompetanse som utgjør en forskjell i samfunnet og for folk vi lever blant. Det er også kollegialiteten, fagmiljøene. Det å kjenne sine egne begrensninger – og få hjelp når man ber om det. Det er å kunne hjelpe tilbake neste gang. Det er å lære hver eneste dag, av kolleger som dels sitter hjemme i sofaen for å forberede interne undervisninger, av eldre kolleger, av pasienter, av sykepleiere og andre helsearbeidere, det er å lære om livet. Det er å jobbe målrettet mot å bli litt flinkere for hver gang man gjør noe fordi den neste skal bli den beste.

Det er riktig at det er lite autonomi fra dag til dag i hvordan sykehuset og arbeidshverdagen organiseres. Og det er riktig at det kan være frustrerende så det rekker. Det er altfor lite tid til egen disposisjon i pasientens helsevesen. Men faglig autonomi har leger i klinikken vel bevart.

KOMPETANSEN. Det er bare vi leger som kan å være leger. Det er bare vi som er leger som vet hva som kreves av kunnskap for å være leger. Vi har kanskje ikke vært flinke nok til å kommunisere dette utad til andre som skal komme opp med nye måter vi skal jobbe på.

Det har sneket seg inn en frykt for å oppfattes arrogant og nedlatende mot andres kompetanse. For den arrogante, allmektige og kanskje fryktede legen, har heldigvis ikke lenger livets rett. Men i sykehusene er legens rolle som medisinskfaglig overordnet ikke engang tema for diskusjon. Ansvarsområdene er klare. Vi får respekt og respekteres for det som er vår jobb og vårt ansvar på bakgrunn av vår kompetanse. Vi respekterer tilbake andre med andre kompetanser.

PAKKEN. I perioder forakter jeg yrkesvalget, men aldri yrket. Når arbeidsmengden er umulig å håndtere og henvisningsboksen ser ut som et fargekart i rødt, når jeg må bruke scrolleren til høyre i min personlige meldingsboks for å se om det kan ligge noe der som trenger rask håndtering, når telefonen ringer for tredje gang i løpet av en konsultasjon på poliklinikken, når jeg blir en dårlig versjon av meg selv ovenfor kolleger, når sykehuset er så fult at tiden brukes på organisering og ikke på behandling, da kan jeg tenke at jeg vil vekk. Vekk til mer kontroll over arbeidsdagen. Vekk fra den fordømte yrkesstoltheten og ansvarsfølelsen som gjør det umulig å ta snarveier.

Det er bare å akseptere at den kliniske legejobben kommer som en pakke

Men hva skulle jeg gjøre da? Sannheten er jo at jeg ikke kommer opp med en eneste ting jeg heller ville gjøre. Det er bare å akseptere at også den kliniske legejobben kommer som en pakke. Man kan aldri bli så sint på noen som dem man setter høyest. Likegyldig blir man i alle fall ikke av å være kliniker.

YRKESVALGET. Legeledere, tech-leger og andre leger som etter hvert velger å jobbe med annet enn pasientbehandling med førstehånds, inngående kjennskap til klinikken, er en berikelse – og en nødvendighet i helsetjenesten. Selv om talentet skulle være stort, har ikke leger som går rett fra legestudiet eller turnustjenesten til ledelse eller IT-selskap, denne dyrebare kompetansen.

Medisinutdanningen skal utdanne leger, og dette har universitetene forstått. Det er først og fremst dugelige doktorer de skal utdanne, og medisinstudentene vil ha uendelig mye å glede seg over ved sitt yrkesvalg. Ta det fra en kirurg: «Selvfølgelig skal fokus være på indremedisin».

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er nestleder i Norsk ortopedisk forening og tidligere førsteamanuensis ved Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU

Powered by Labrador CMS