Ressursbruk til protonbehandling

Vi har måttet balansere all ressursbruk nøye – inkludert nye og kostbare kreftmedisiner – opp mot gevinst i behandlingen.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Olav Mella, professor ved UiB og avdelingsdirektør ved Kreftavdelingen på Haukeland universitetssjukehus og UiB
Olav Dahl, professor ved UiB og overlege ved Kreftavdelingen på Haukeland Universitetssykehus
Monika Eidem, overlege ved Kreftklinikken, St. Olavs hospital i Trondheim
Eivind Smeland, overlege dr.med., Kreftavdelingen ved Universitetssykehuset Nord-Norge

ETTER ARBEID med stråleterapi i mange år hos barn, yngre og middelaldrende, har vi opplevd å treffe igjen pasienter som vi engang mente å ha gitt en kvalitetsmessig god behandling, med skader på tarm, ryggmarg, nerver, hjertets kransarterier, hjerteklaffer, halspulsårer, spyttkjertler eller synsbaner.

Vevseffekten har utløst ny sykdom og kronisk lidelse. Skaden er avhengig av absorbert stråledose, men også i høy grad av hvor mye og hvilket normalvev som vi ikke har kunnet skjerme for stråling. Hos barn utvikler skadene seg progressivt også etter 25 år.

STRÅLEDOSE. Stråleterapi er en fysisk behandlingsform. I egne IT-programmer, basert på CT eller MR-informasjon, fremstilles pasientens kropp tredimensjonalt med tumorområder og normalvev som ønskes beskyttet, og vi kan beregne presist hvordan en gitt stråling fordeler seg i tumor og det omgivende, strålefølsomme normalvevet.

Ut ifra viten om relasjonen mellom stråledose og biologisk effekt, kan man estimere hvilken risiko normalvevet er utsatt for.

Dagens kreftbehandling kombinerer flere metoder der både effekt på tumor og normalvevet kan adderes, slik at det blir enda viktigere å redusere stråledosen til normalvev.

HVEM HAR NYTTE? I den nasjonale partikkelutredningen har man gjort forsøk på å definere hvilke pasientgrupper som vil ha nytte av protonteknologi fremfor fotoner. Der er ikke foreløpig lungekreft eller lokalisert prostatakreft særlig aktuelle diagnoser, det første på grunn av kort forventet levetid der langtidsskader er mindre viktig, det andre på grunn av god toleranse for dagens behandling og en relativt høy alder hos pasientene.

Derfor er Sundstrøms og Brustuguns henvisning til studier om disse kreftformene lite relevante for den planlagte bruk av protonbehandling.

NY KUNNSKAP. Som i Danmark ønsker man i Norge å følge opp 85 prosent av protonpasientene med kliniske studier som engasjerer alle helseregionene, for å vinne ny kunnskap om hvem som har størst nytte av å redusere stråledose til normalvev. Derfor blir pasienttallet relativt høyt.

Mellom oss har forfatterne over 30 års erfaring som ansvarlige for den totale ikke-kirurgiske kreftbehandlingen ved et regionssykehus, hvor vi nøye har måttet balansere all ressursbruk - inkludert nye og kostbare kreftmedisiner – opp mot gevinst i behandlingen. Den påberopte entusiasmen er ikke intuitiv, men basert på ærlige forsøk på å se potensialet i kjent behandling og ny teknologi. Tyngre ioner er interessant som mulig kurativ behandling, men instruks fra politisk hold var at det ikke var aktuelt i denne omgang.

KOSTNADER. Protonbehandling er fortsatt dyrere enn fotonbehandling, vesentlig på grunn av høy initial pukkelkostnad – bygninger og utstyr – og serviceavtale. Et anlegg vil imidlertid stå i 40–50 år, kun med skifte av deler av leveringssystemet for protonene med intervaller. Dette er erkjent og investeringstilskuddet er derfor høyt.

Merkostnaden ved protoner kompenseres hvis protonbehandlede pasienter i sin levetid sparer tre–fire måneders sykmelding. Konsekvensene av avverget uførhet er naturlig nok langt større.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatterne har deltatt i ulike roller i utredning eller implementering av den norske protonstrategien.

Powered by Labrador CMS