At en samlebetegnelse er helsepolitisk nyttig, gjør den ikke oppklarende for meg av den grunn, skriver Tommy Winther.

«Hjernesykdom» føles som en dom

Spørsmålet er hva «hjernesykdom» tilfører forståelsen, behandlingen og muligheten for bedring?

Publisert Sist oppdatert

Jeg har erfaring med psykose og har en diagnose som betegnes som en alvorlig psykisk lidelse. Derfor oppleves debatten om bruken av begrepet «hjernesykdommer» som mer enn en faglig diskusjon for meg. Den handler for min del mer om hvordan jeg forstår meg selv, og om hvilke muligheter jeg har for å leve et mest mulig normalt liv, som samtidig aksepteres av samfunnet.

Når Lars Lien m.fl. bruker dette ordet, hører jeg noe mer enn at hjernen er involvert. Jeg hører at det er noe galt med hjernen min. At den er syk, og det gjør meg nedstemt og at jeg mister troen på min egen bedringsprosess.

Den hjelper meg ikke. Den skader meg.

Min reaksjon avgjør selvfølgelig ikke om betegnelsen er vitenskapelig riktig. Men den antyder at fagfolk bør være presise og skille mellom hva de mener og hva det er grunnlag for å si.

I innlegget «Hjernen er felles, forklaringene mange», Dagens Medisin, 23.09.26, skriver Lien og medforfatterne at begrepet ikke innebærer synspunkter på sykdomsårsak eller mekanismer: Samtidig begrunner de betegnelsen med at tilstanden er forankret i hjernen. Hva betyr da «hjernesykdom» medisinsk utover at hjernen spiller en rolle i vårt psykiske liv. 

Forfatterene skriver at «hjernen er sete for kognisjon, språk og følelser» Jeg bestrider ikke hjernens betydning. Men at hjernen er nødvendig for å tenke, føle og oppleve, forklarer ikke alene at psykiske lidelser skal betegnes som sykdommer i hjernen. Jeg savner begrunnelse for denne overgangen.

Savner et tydelig skille

Følelser er dessuten kroppslige erfaringer. Følelser som angst sorg og glede merkes blant annet i pusten, magen og energien. Hjernen inngår i et samspill med kroppen, med erfaringene våre og men menneskene rundt oss. Det utelukker ikke sykdom om en reagerer med psykiske symptomer på omgivelsene, men det gir ikke grunnlag for å si at det er nettopp hjernen som skal settes som senter for lidelsen.

Forfatterene understreker at psykososiale forhold har betydning. Det setter jeg pris på. Likevel opphever ikke denne presiseringen nødvendigvis det inntrykket «hjernesykdom» gir. Det er mulig de mener et sammensatt og påvirkelig samspill. Jeg sitter igjen med forestilling om en varig feil i hjernen.

Jeg savner et tydelig skille mellom en betegnelse som samler tilstander for å synliggjøre behovet for et styrket fag og kunnskap som sier noe konkret om mine problemer. At en samlebetegnelse er helsepolitisk nyttig, gjør den ikke oppklarende for meg av den grunn. Den hjelper meg ikke. Den skader meg.

Spørsmålet er hva «hjernesykdom» tilfører forståelsen, behandlingen og muligheten for bedring. Betyr ordet at det er påvist en sykdomsprosess? Betyr det noe for prognosen? Hvis det ikke har betydning for varig skade eller forløpet trenger jeg at også dette blir tydelig sagt.

Jeg ber ikke om et språk som lover mer enn det finnes grunnlag for. Men jeg ber om et språk som heller ikke tar fra meg håpet uten grunn.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS