Når mennesker med samme sykdom opplever så ulik oppfølging, er det naturlig å spørre om tilbudene er likeverdige nok, skriver Liv Nordby og Anette Meisingset på vegne av kursdeltakerne på Valnesfjord Helsesportsenter..

Vi har alle Parkinsons. Hvorfor er tilbudet så forskjellig?

Bak hver Parkinson-diagnose står et menneske med ressurser, erfaring, planer og ønsker for framtiden. Vårt håp er at flere får muligheten til å beholde fotfeste i arbeidslivet og fortsette å bidra med det de kan, så lenge som mulig.

Publisert

Denne uka er vi sju personer med Parkinson samlet på Valnesfjord Helsesportsenter. Vi er samlet i Nordland, men kommer fra Moss, Oslo, Bodø, Solør og Vesterålen. Vi har ulike yrker, ulik bakgrunn og ulike liv. Noen av oss fikk diagnosen for få år siden, andre har levd med Parkinson lenge.

Den første kvelden ble vi sittende oppe og prate. Slik det ofte blir når mennesker møtes med felles erfaringer. Samtalen dreide etter hvert inn på jobb. Hvorfor er noen fortsatt i arbeid mange år etter diagnosen, mens andre ble uføre tidlig?

Hvorfor er det så store forskjeller når diagnosen er den samme?

Da historiene begynte å komme fram, oppdaget vi hvor store forskjellene faktisk er. Noen av oss har hatt arbeidsgivere som har gjort alt de kan for å tilrettelegge. De har sett muligheter i stedet for begrensninger og gjort det mulig å stå i jobb lenger enn vi kanskje trodde var mulig.

Forskjeller utløst av tilfeldigheter

Andre har opplevd det motsatte. Ikke nødvendigvis vond vilje, men manglende kunnskap og forståelse. Resultatet ble at arbeidslivet tok slutt tidligere enn ønskelig. Det samsvarer med landsoversikten: I en spørreundersøkelse fra Parkinsonforbundet i 2020 oppga 43 prosent av de under 65 år at de er uføre på grunn av sykdommen.

De samme forskjellene finner vi i møtet med helsevesenet og NAV. Noen har fått rask oppfølging, god rehabilitering og informasjon om hvilke muligheter som finnes. Andre har måttet kjempe for å bli hørt og for å få hjelp. Noen har følt seg tatt på alvor fra første dag. Andre har opplevd at de selv måtte finne fram i et system som er vanskelig å forstå.

Det som kanskje overrasket oss mest, er at forskjellene ikke ser ut til å handle om hvor syk man er.

I stedet virker det ofte som om mye avgjøres av hvem man møter på veien. Hvilken fastlege man har. Hvilken nevrolog man kommer til. Hvilken NAV-veileder som følger opp saken. Hvilken arbeidsgiver man jobber for. Og kanskje også hvor i landet man bor.

Mellom oss rundt bordet denne kvelden var forskjellene tydelige. Vi kommer fra ulike deler av landet, men har samme diagnose. Likevel har vi fått svært ulike muligheter.

Vi mener ikke at noen gjør en dårlig jobb. Tvert imot har flere av oss møtt fantastiske fagfolk som har gjort en stor forskjell. Men når mennesker med samme sykdom opplever så ulik oppfølging, er det naturlig å spørre om tilbudene er likeverdige nok.

Arbeid er mer enn lønn

For arbeid handler om mye mer enn lønn. Det handler om identitet, fellesskap, mestring og følelsen av å bidra. Samtidig vet vi at ikke alle kan stå i jobb. Parkinson er en sykdom som rammer forskjellig. Men muligheten til å prøve burde være der for alle.

Da vi avsluttet den første kvelden på Valnesfjord, satt vi igjen med mange tanker. Én av dem slipper ikke taket: Hvorfor er det så store forskjeller når diagnosen er den samme?

Vi tror noe av løsningen kan være å styrke kunnskapen om Parkinson hos arbeidsgivere og NAV, sikre tidlig tilgang til informasjon og rehabilitering, og legge til rette for bedre samhandling mellom alle involverte aktører.

Bak hver Parkinson-diagnose står et menneske med ressurser, erfaring, planer og ønsker for framtiden. Vårt håp er at flere får muligheten til å beholde fotfeste i arbeidslivet og fortsette å bidra med det de kan, så lenge som mulig.

På vegne av sju deltakere med Parkinson ved Valnesfjord Helsesportsenter, fra Moss, Oslo, Bodø, Solør og Vesterålen.

Powered by Labrador CMS