Hjernehelse er menneskehelse – psykiatrien må se hele mennesket
At en lidelse mangler en blodprøve, gjør den ikke mindre til sykdom. Det gjelder i hele medisinen – og det er derfor psykiatrien må forbli et medisinsk fag som ser hele mennesket.
Debatten om hjernehelse har avdekket en viktig uenighet i norsk medisin: Er det å rette oppmerksomheten mot hjernen ensbetydende med å redusere mennesket til biologi? Å være opptatt av hjernehelse er ikke det samme som å bare være opptatt av hjernen. Det ville i så fall vært en kunstig motsetning mellom kropp, sinn og samfunn. Å være opptatt av hjernehelse er å ta på alvor et organ som både påvirkes av og påvirker helle menneskets liv. Norsk psykiatrisk forening kritiseres for å ha et for ensidig biologisk perspektiv, men bygger kritikken på en reell forståelse av moderne psykiatri, eller på en kunstig motsetning mellom kropp, sinn og samfunn?
Mennesket kan ikke deles opp i konkurrerende forklaringer
Psykiske lidelser utvikler seg i et samspill mellom biologiske forutsetninger, psykologiske erfaringer, sosiale relasjoner og samfunnsmessige betingelser. Genetisk sårbarhet kan samvirke med belastende livshendelser. Traumer kan påvirke både følelsesregulering, kroppslige stressreaksjoner og relasjonsevne. Ensomhet, fattigdom, utenforskap og utrygge oppvekstsvilkår kan bidra til psykisk uhelse, mens trygge relasjoner, tilhørighet og meningsfull aktivitet kan beskytte.
Biologien står aldri alene, og hjernen er ikke en isolert maskin som produserer symptomer uavhengig av omgivelsene. Den utvikles gjennom livet og formes av erfaringer, relasjoner og livsbetingelser. Samtidig formidler den hvordan vi opplever verden, håndterer belastninger, inngår i fellesskap og finner mening i tilværelsen.
Å forstå hjernens betydning innebærer ikke at sorg skal sykeliggjøres, at sosiale problemer skal gjøres til individuelle diagnoser, eller at psykoterapi skal erstattes av legemidler. Det innebærer heller ikke at menneskets erfaringer kan reduseres til signalstoffer eller hjerneavbildninger.
Biologisk kunnskap kan bidra til å forstå hvorfor mennesker reagerer forskjellig på de samme belastningene, hvorfor noen utvikler alvorlige lidelser, og hvorfor ulike behandlingsformer virker for noen, men ikke for andre. Denne kunnskapen må kombineres med forståelse av personens erfaringer, relasjoner, verdier og livssituasjon.
Behandling må ta utgangspunkt i hele mennesket
Et menneske med depresjon trenger kanskje legemiddelbehandling, men også psykoterapi, sosial støtte, bedre søvn, fysisk aktivitet eller hjelp til å håndtere økonomiske og familiære belastninger. En person med alvorlig psykisk lidelse trenger ikke bare symptomreduksjon, men også trygghet, verdighet, relasjoner, bolig, arbeid eller utdanning og mulighet til å delta i samfunnet.
For noen er medisiner avgjørende. For andre er samtalebehandling, miljøterapeutiske tiltak eller endringer i livssituasjonen særlig viktige. Ofte er det kombinasjonen som gir best hjelp. Det sentrale spørsmålet er derfor ikke om psykiatrien skal velge mellom biologiske, psykologiske og sosiale forklaringer. Spørsmålet er hvordan disse perspektivene best kan integreres for å møte det enkelte menneskets behov. Dette krever faglig ydmykhet. Det krever at pasientens egen forståelse av sin situasjon tas på alvor, og at behandlingen ikke begrenses av faglige skillelinjer eller ideologiske motsetninger.
Hjernehelse må også handle om forebygging og samfunnsansvar
Et bredt hjernehelseperspektiv handler ikke bare om diagnostikk og behandling. Det handler også om å forebygge sykdom og fremme forutsetningene for god psykisk helse gjennom hele livet. Barn trenger trygge oppvekstsvilkår. Unge trenger tilhørighet og muligheter for mestring. Voksne trenger arbeidsforhold som ikke bryter dem ned, og eldre trenger sosial kontakt og støtte. Tilgang til helsehjelp, utdanning, bolig og meningsfulle fellesskap har betydning for menneskers helse og livskvalitet.
Hvis hjernehelse brukes til å rette oppmerksomheten mot slike forhold, er begrepet ikke en innsnevring av helsebegrepet, men en mulighet til å knytte sammen kunnskap om hjernen med kunnskap om mennesket og samfunnet. Hjernehelse må ikke bli et påskudd for å individualisere problemer som i stor grad har sosiale årsaker. Det må heller ikke føre til at forebygging av psykisk sykdom blir redusert til spørsmål om livsstil eller personlig ansvar.
Vi trenger en integrerende psykiatri, ikke en skyttergravskrig
Det er mange ulike måter å forstå psykiske sykdommer på. Ut fra den kunnskapen vi har i dag må både biologiske, psykologiske og sosiale aspekter integreres til beste for den enkelte pasient. Den moderne psykiatriens oppgave er å holde alle disse perspektivene sammen. Vi må kunne undersøke hjernens funksjon uten å glemme pasientens fortelling. Vi må kunne bruke legemidler uten å gjøre medisiner til svaret på alle problemer. Vi må kunne tilby psykoterapi uten å overse biologisk sårbarhet. Og vi må kunne behandle sykdom uten å glemme betydningen av levekår, verdighet og tilhørighet.
Den viktigste målestokken for psykiatrien er ikke hvor sterkt den fremhever én forklaringsmodell, men hvor godt den evner å hjelpe mennesker med sammensatte problemer i virkelige liv. Det er dette en moderne, kunnskapsbasert og humanistisk psykiatri må stå for: ikke hjernen i stedet for mennesket, men hjernen forstått som en del av mennesket – og mennesket forstått i hele sin biologiske, psykologiske, sosiale og eksistensielle sammenheng. Disse prinsippene for forståelse av sykdom og behandling er ikke spesielle for psykiatrien, men noe som gjelder for all sykdom og promotering av god helse.
Ingen oppgitte interessekonflikter