Hvor er løftet om flere sosionomer?

Hvor er politikernes og helseledernes ønske om flere sosionomer? Hva er det som gjør at de ikke ser på sosionomene på sykehusene som en ressurs?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Tove Bring Solum, klinisk sosionom ved Ringerike Sykehus

EN ARTIKKEL I fagbladet Fontene i vår fortalte om hvordan en sykehussosionoms hverdag ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) fortoner seg. Artikkelen peker på allsidigheten i kompetansen vår, den viser hvorfor vi er viktige i andrelinjetjenesten – og den viser at sykehuset har mistet nesten halve arbeidsstokken med sosionomer. Også andre somatiske sykehus har kuttet i sosionomstillinger de siste årene.

Hvilke andre yrkesgrupper på sykehusene som har direkte pasientkontakt, har opplevd tilsvarende nedgang de siste årene? Jeg har ikke opplevd reduksjon ennå der jeg jobber, men så er det også bare én sosionomstilling på hele sykehuset. Selv om etterspørselen etter sosionom på sykehuset og arbeidsbelastning har blitt større i de 21 årene jeg har jobbet der, har vi blitt holdt tilbake stillingsmessig.

TIDLIG INTERVENSJON. Endringsfokusert arbeid, støttesamtaler, råd og veiledning når det gjelder psykososiale problemer og faktorer, er i kjernen av sosionomenes kompetanse. Denne kompetansen trengs for flere ulike pasientgrupper som kommer inn på sykehuset for å lykkes med den medisinske behandlingen.

Vi vet for eksempel at tidlig intervensjon allerede mens pasienter med alkoholoverforbruk er lagt inn, er viktig for å spille på lag med motivasjonen til endring der og da. Dette er det nå fokus på gjennom pasientforløpet «Alkohol og helse» i helseforetaket vårt. Sykehussosionomene har på papiret en stor rolle i dette arbeidet. For at vår rolle skal kunne gjennomføres som skrevet i pasientforløpet, må vi øke sosionomressursene noe på sykehuset. Slik det er nå, er det fare for at helseforetakets pasientforløp i praksis ikke blir noe av ute i hvert enkelt sykehus fordi vi ikke har ressurser.

BEHANDLINGSSTØTTE. Er det kreftpasienten som sliter med fatigue, dårlig hukommelse og lite konsentrasjon, som ikke føler seg forstått når han ringer Nav for å ordne opp i sykepengeutbetalingsrot og som ikke får snakke med saksbehandleren sin. Pasienten som til slutt gir opp og går inn i en resignasjon, bekymrer seg mer for økonomien og blir mer deprimert.

Ei jente som kommer inn på sykehuset etter å ha vært på fest, blitt voldtatt og mishandlet, kan ha behov for å snakke med en sosionom mens hun er innlagt på sykehuset. Kanskje trenger hun samtaler, veiledning og støtte til å anmelde eller snakke med politiet og til å sette opp samtaler med noen etter utskrivelse.

Eller kanskje er det pasienten med lungesykdom som har kommet inn, ofte grunnet pusteproblemer? Kanskje er det en stressende hjemmesituasjon, ensomhet, depressivitet, angst, bekymring for økonomi eller en redd pårørende som bidrar til enda en sykehusinnleggelse? Da kan vi kanskje igangsette psykososiale tiltak som gjør at pasienten slipper så mange innleggelser.

KOMPETANSEN. Vi jobber med alle delene av det Verdens Helseorganisasjon definerer som helsa vår: Fysisk, psykisk og sosialt velvære. Sykehussosionomer står med begge beina midt oppi denne definisjonen, men Helsedirektoratet vil fortsatt ikke gi oss autorisasjon, heller ikke om vi er kliniske sosionomer som tilsier at vi har minimum fem år spesialisering innen for eksempel psykisk helse.

Sosionomer er en viktig del av moderne sykehus. Hvorfor har vi da blitt færre på flere sykehus? Hvorfor får vi ikke den nødvendige økningen vi trenger for å holde tritt med utviklingen i sykehuset for øvrig og for å ivareta stadig mer komplekse psykososiale problemstillinger hos pasienter som kommer på sykehus, og som må enten løses akutt eller startes mens de er innlagt? Hva er det som gjør at politikerne og lederne i helsevesenet ikke ser på sosionomene på sykehusene som en ressurs?

Jeg undres, fordi kollegene mine; sykepleierne, legene og andre forteller meg hvor viktige vi er. Pasienter og pårørende forteller det samme.

TA GREP! Nasjonale retningslinjer for palliasjon for kreftpasienter fremhever også at det skal være sosionomer i helsetjenestene for å ivareta helheten i behandlingen. Men hva hjelper fine ord hvis det ikke følges opp i praksis? Hvordan kan politikerne og helsemyndighetene blir troverdige når de ikke følger opp sine bestemmelser?

Jeg må i travle perioder se at pasienter og pårørende ikke får den sosionomhjelpen de burde hatt på sykehuset som en del av en tverrfaglig behandling, fordi vi mangler ressurser. Legene og sykepleierne sliter også med utfordringene de står over for når det ikke er nok sosionomtjeneste på sykehusene til å ivareta det psykososiale feltet. Dersom sykehusene skal oppfylle nasjonale retningslinjer for palliasjon og gjennomføre egne nye pasientforløp om alkohol og helse, må sosionomtjenesten ved sykehusene få flere ressurser.

Vi må også bli en lovfestet faggruppe både i sykehus og i kommunehelsetjenesten – sammen med de andre nødvendige faggruppene – for et godt tverrfaglig arbeid i et team rundt pasienten og pårørende.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2017

Powered by Labrador CMS