Ber Kunnskapssenteret jobbe annerledes

«Vi vet at en del kunnskapsoppsummeringer er tomme og gir oss liten hjelp. Tiden er innen for å lære av de som jobber på andre måter. Vi må fokusere mer på hva som er nyttig i praksis».

Slik avslutter lege Helen Brandstorp kronikken sin på forskning.no 22. mars. Her går hun ut mot det hun mener er verdiløse kunnskapsoppsummeringer fra Kunnskapssenteret.

Les Kunnskapssenterets tilsvar til kronikken her.
Andre måter
Brandstorp, som er leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, viser til en nylig publisert norsk studie, som har sett på konklusjonene i et utvalg systematiske kunnskapsoppsummeringer fra Kunnskapssenteret. 

Blant de 14 rapportene i 2012, var det bare én av dem som kunne konkludere fordi det enten var manglende dokumentasjon eller for dårlig kvalitet på dokumentasjonen.

– Jeg er opptatt av gode helsetjenester særlig utenfor de store byene. Den type forskning som sier noe om dette, vil aldri komme gjennom de strenge kriteriene Kunnskapssenteret legger til grunn for sitt arbeid i dag. Vi vil ha forskning i, fra og på kommunene, og skal vi klare å få den ut og tatt i bruk, må vi ha andre måter å oppsummere forskning på, sier Brandstorp til Dagens Medisin.

– Hva mener du Kunnskapssenteret bør gjøre?

– De bør fortsette – kanskje med et høyere tempo – og utvide bruken av og sammenstillingen av kunnskap, og de bør lage andre typer kunnskapsoversikter, svarer Brandstorp.

Hun mener Kunnskapssenteret bør skjele til andre land og deres alternative metoder for kunnskapsoppsummeringer.

– Ett eksempel er Realist Review som også tar med kvalitativ forskning og rapporter – som har et bredere perspektiv og ikke så strenge kriterier ved metodikken. En slik kunnskapsoversikt er kanskje like nyttig som kunnskapsoppsummering, sier Brandstorp.

Forundret over kritikken
Signe Flottorp, fungerende avdelingsdirektør i Folkehelseinstituttets avdeling for kunnskapsoppsummering (Kunnskapssenteret er nå en del av Folkehelseinstituttet), forstår ikke helt kritikken.

– Vi er selvfølgelig enig i at det vi gjør skal være nyttig for samfunnet. Vi er også enig i at andre faktorer enn forskningsbasert informasjon om nytte og skade av tiltak må spille inn. Men vi er nokså forundret over og usikre på hva Malterud og Brandstorp mener vi skal gjøre. Hvis vi er «mindre kresne» og inkluderer studier med svakere studiedesign kan vi risikere at resultatet ikke blir til å stole på. Arbeidet blir dessuten enda mer omfattende, fordi litteratursøket vil omfatte langt flere studier, sier Flottorp til Dagens Medisin (se utfyllende svar i egen sak).

Mange forbehold
Den norske studien har sett på om kunnskapsoppsummeringer basert på metoder fra evidensbasert medisin er (EBM) et godt verktøy for beslutningstakere i helse- og omsorgstjenesten.
Ut fra 151 systematiske oversikter fra Kunnskapssenteret publisert i perioden 2004-2013, ble alle de 14 i 2012 gjennomgått grundig.

Artikkelforfatternes egen konklusjon i studien er at EBM-tradisjonens metode er for standardisert og forenklet for mange problemstillinger, særlig ved komplekse folkehelsetiltak. Førsteforfatter er Kirsti Malterud, professor i allmennmedisin.

– Det er til ettertanke at bare én av 14 systematiske oversikter som påtar seg å konkludere og en til som nesten konkluderer. De andre har så mange forbehold om manglende eller for dårlig kvalitet på dokumentasjon til at det er mulig å konkludere. Da er det jo fint at Kunnskapssenteret ikke konkluderer, men vi undrer oss over at de påtar seg å besvare disse spørsmålene på denne måten, sier Malterud til Dagens Medisin.

Med «vi» sikter hun til de to medforfatterne av den publiserte artikkelen, Anne Karen Bjelland og Kari Tove Elvbakken.

Arbeidskrevende
– I hvilken grad er 2012-årgangen representativ?

– Vi mener at 2012-året ikke avviker vesentlig fra andre år.

Malterud viser til at det er arbeidskrevende å gjøre systematiske kunnskapsoppsummeringer.

– Kunnskapssenteret sier selv at de bruker cirka 25 prosent av ressursene sine på denne typen arbeid.

I 2012 ble i alt 57.368 primærstudier identifisert, for å ende opp med totalt 351 studier som lå til grunn for de 14 rapportene. I gjennomsnitt inkluderte hver kunnskapsoppsummering 25 studier, men dette varierer veldig – fra bare tre og opptil hele 91, ifølge studien til Malterud og medarbeidere.

Ønsker å være nyanserte
Malterud understreker at hun ikke er imot systematiske kunnskapsoppsummeringer eller randomisert-kontrollerte studier, men mener det ikke er hensiktsmessig når dette blir enerådende standard for all kunnskapsoppsummering.

– Vi mener at Kunnskapssenteret burde hatt et bredere metoderepertoar og en større verktøykasse når de legger så mye ressurser og prestisje i arbeidet. Vi ønsker å være nyanserte og bidra til at kunnskapsoppsummeringer blir gjort mest mulig fornuftig og hensiktsmessig i forhold til problemstillingen som skal belyses. Spørsmålet er ikke om det skal brukes kvalitative eller kvantitative studier, men om det er riktig å bruke hammer når det skal skrus inn en skrue, sier Malterud.

Artikkelen er oppdatert 7. april med en lenke til Kunnskapssenterets tilsvar på forskning.no.