Legeliv: Prislapp på omsorg?

Tone Skjerven, overlege, Klinikk for voksenpsykiatri - DPS Molde-poliklinikk, Helse Møre og Romsdal HF
Den 26. april la Helse- og omsorgsministeren fram den nye Folkehelsemeldingen. Det skal satses på å fremme folkehelsen gjennom kunnskap og forebyggende tiltak. Et av satsningsområdene er styrking av helsestasjon og skolehelsetjeneste, en økning med 180 millioner kroner til å styrke helsesøstertjenesten med anslagsvis 300 stillinger.
Dette er vel og bra, selv om man umiddelbart ser at det ikke monner: Tjenesten er nedbemannet til beinet etter mange år med nedprioritering ute i kommunene.
TIDEN. En nylig gjennomført undersøkelse blant helsesøstre som nylig ble publisert i Sykepleien, viser at kun tre av ti svarer at de har tid til å utføre alle lovpålagte oppgaver. Sju av ti svarer at de har unnlatt å stille spørsmål fordi de ikke har tid til å følge opp svaret.
I undersøkelsen legges det også fram en endeløs liste med eksempler på vanskelige prioriteringer helsesøstrene beskriver begrunnet i for dårlig tid.
En kartlegging gjort av Helsedirektoratet i 2010 viste at helsestasjon- og skolehelsetjenesten mangler 1550 årsverk for å kunne utføre oppgavene i Helsedirektoratets veileder for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. 860 av disse årsverkene skal være helsesøstre - de øvrige er leger og fysioterapeuter.
PERSPEKTIVET. Vi er vel ganske enige om at vi ønsker en friskest mulig befolkning med god livskvalitet. Det heter at det er bedre å forebygge enn å behandle, og de fleste av oss vil vel også si oss enige i at det er fornuftig. De fleste vil forhåpentligvis også mene at det er viktig å spare den enkelte for sykdom, skade og belastninger som forringer helse og livskvalitet.
Men når vi kommer til pengesekken, er det lett å miste dette perspektivet. I prioriteringene mellom å forebygge mulige helseproblemer som kan oppstå en gang i framtiden - og å hjelpe gamlemor med sykehjemsplass - vil det være vanskelig for enhver å opprettholde langtidstenkningen. I en del tilfeller kan det faktisk lønne seg, i et kortsiktig perspektiv, å la være å etterspørre vanskelige tema på helsestasjonen eller legekontoret da dette heller vil generere utgifter enn innsparinger.
RESSURSENE. «Forebygging er politisk dyrt», skriver Aslak Bonde i et innlegg i Ukeavisen Ledelse 26. april. Han kommenterer fra paneldebatten om helsestasjons- og skolehelsetjeneste på Nasjonal kongress for helsesøstre nylig, og refererer følgende: «Politikerne var skjønt enige om at man kan spare penger på barnevern og legekontor dersom helsestasjonene og skolehelsetjenesten virket etter hensikten».
For egen regning vil jeg si at det vel nesten er å betrakte som en «God dag mann, økseskaft»-uttalelse. Det er innlysende at helsestasjon og skolehelsetjeneste ikke kan virke etter hensikten når man setter inn et minimum av ressurser for å holde tjenesten gående.
Bonde oppsummerer med at «Systemet favoriserer reparasjon framfor vedlikehold, på samme måte som det favoriserer drift fremfor investeringer».
TALLENE. Tall og regnestykker er viktig for politikere og økonomer, så lenge det dreier seg om penger.
Vi bør forvente at i alle fall politikere også interesserer seg for andre typer tall, for eksempel dem som viser at ti prosent av barn i Norge blir utsatt for vold i hjemmet, at minst sju prosent av kvinnene og tre prosent av mennene i normalbefolkningen har vært utsatt for overgrep som barn. Videre er det grunnlag for å fastslå at minst en tredel av pasienter som søker hjelp for psykiske problemer, har vært utsatt for vold og/eller overgrep i oppveksten.
HELSERISIKOEN. Omsorgssvikt på grunn av sykdom og rusmisbruk hos foreldre utgjør en vesentlig helserisiko for barn og unge. Anslagsvis vil mer enn 200 000 barn ha foreldre med alkoholproblemer.
Om lag 65.000 barn har, ifølge Folkehelseinstituttet, foreldre som får behandling for psykiske lidelser. I tillegg må man regne med et ukjent antall barn med foreldre som ikke søker hjelp for problemene sine. Opp mot 25 prosent av psykiske lidelser blant ungdom, og ti prosent av tidlig død blant barn, henger sammen med foreldrenes psykiske lidelser.
MINUSET. Det er vanskelig å sette opp gode regnestykker for forebyggende tiltak. Tiltak som koster tid og penger, må dokumenteres å ha effekt, heter det. Vi kan selvsagt ikke kaste penger ut på tiltak som ikke virker.
Men vi skal vel ikke regne på om det lønner seg å gi barn trygge oppvekstforhold?
Skal vi det? Hva om regnestykket går i minus?
Legeliv, Dagens Medisin 10/2013