Foto:

Ta PhD - og tap 2,7 millioner!

- Logisk sett burde det ha vært slik at man tjener på å utdanne seg. Det er naturlig å tro at lønnsstrukturen er til hinder for å rekruttere de største talentene til forskning, skriver Stian Langeland Wesnes.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

REGJERINGENS forskningspolitikk er klar: forskningen skal prioriteres. Men disse ordene har ikke blitt fulgt opp av midler. Forskere og personer med lang akademisk utdanning har i siste lønnsoppgjør vært økonomiske tapere. Leger som forsker tilhører begge disse gruppene.
Den økonomiske situasjonen for leger som tar en PhD, er påfallende. De tar den høyeste akademiske utdanningen Norge kan tilby, men med inntil 19 års utdanning som lege og forsker tilhører likevel en PhD-forsker den absolutt lavest lønnede legegruppen i landet: En allmennpraktiker taper 2,7 millioner kroner i livsinntekt på å ta en PhD.
Det siste året har det blitt belyst bredt i rikspressen at lønnen til leger som velger å forske, er lav.
Fordyping belønnes best
A2-avtalen sikrer sykehusleger med doktorgrad et lønnstillegg på cirka 25.000 kroner i året. Landets sykehus har opprettet fordypingsstillinger; det vil si at man kan forske mens man er ansatt i en utdanningsstilling. Den økonomiske fordelen er åpenlys: man beholder sin grunnlønn som lege i spesialisering (LIS). Forskere ved sykehus bruker i tillegg kortere tid enn allmennpraktikere på sitt PhD-program. Dermed er dagens fordypingsstillinger finansielle «vinnerne», mens rene fulltidsstipendiatstillinger er finansielle «tapere».
Målet er at 20 prosent av stillinger for leger i spesialisering ved sykehus i Norge skal være fordypingsstillinger. Det har ikke kommet forslag til hvordan lignende kan gjøres i allmennpraksis.
Stipendiatlønn
Stipendiatlønn for leger er på mellom 325.800 og 361.500 kroner i året. Legeforeningen har sørget for at PhD-legeforskere med spesialitet tjener mer enn PhD-legeforskere uten spesialitet.
Ifølge statistikken blir imidlertid de fleste leger spesialister etter at de har avsluttet sin PhD. Leger i spesialitet (LIS) ved sykehus beholder sin grunnlønn om de får en fordypingsstilling. LIS ved sykehus får gjennomsnittlig sin lønn halvert - 47 prosents inntektsreduksjon - om de går inn i en stipendiatstilling. Som stipendiat vil en allmennpraktiker gjennomsnittlig tjene en tredel av sin opprinnelige lønn - 65 prosents inntektsreduksjon. En PhD-forsker tjener mindre enn nyutdannede turnusleger. Til sammenligning tjente en statsansatt - med utdanning til og med videregående skole - 345.000 i 2006, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB).
Utdanning straffer seg
I Norge har kun 1,8 prosent av alle allmennpraktikere en doktorgrad. Til sammenligning har 8,9 prosent av alle sykehuslegene en doktorgrad. Årsakene er mange. En av årsakene er definitivt finansiell.
Basert på tall fra blant annet Legeforeningen og FoU kan vi regne ut en livsinntekt for allmennleger med og uten PhD. Differansen er på utrolige 2.719.907 kroner - til fordel for dem som ikke tar en doktorgrad. Om man i løpet av sin yrkesmessige karriere velger å ta en PhD og være allmennpraktiker, vil man tape 2.7 millioner kroner.
Logisk sett burde tallene ha vært omvendt: Man bør tjene på å utdanne seg. 
Kompensasjon?
Hvordan kan man bedre de økonomiske forholdene for allmennpraktikere som har forsket?
Om man ikke skal tape penger på å forske, bør enten
a) lønn økes under forskningsperioden
b) beløpet som tapes under forskning, må kompenseres i løpet av karrieren.
Det først nevnte forslaget ser ut til å være vanskelig. Alternativet er å kompensere etter fullført PhD.
Sykehusleger med PhD får et lønnstillegg på cirka 25.000 kroner årlig. Dette vil aldri kompensere for tapte vaktinntekter og forsinket spesialistgodkjenning. Allmennleger oppnår ingen økonomisk kompensasjon.
Et regnestykke - og et forslag
En fastlege har gjennomsnittlig 3.833 konsultasjoner pr. år. For å kompensere for økonomisk tap ved forskning, kan man sette opp følgende regnestykke: (se figur nedenfor).
I Legeforeningens dokument «Kompetanseutvikling gir bedre allmennlegetjeneste» heter det at: «Allmennmedisinsk forskning, kunnskapsutvikling og kvalitetsforbedring må få bedre økonomiske rammer og organisatoriske rammer».
Om allmennleger fikk et tillegg på 25,34 kroner pr. pasient resten av sin arbeidsaktive karriere, ville man komme lønnsmessig likt ut som dem som ikke tar en PhD. Ideelt bør man belønnes økonomisk for å forske, og taksten bør da være høyere. Et forslag er å innføre en takst 2pd = 40 kroner til bruk for allmennpraktikere som har gjennomført PhD-utdanning.
Fordeler ved kompensasjon
Leger som forsker i dag, er lønnstaperne blant legene, og allmennleger taper mest. Dette bør rettes opp. Økonomi skal ikke være et argument for å forske, men det skal heller ikke være et argument for ikke å forske. Det er naturlig å tro at lønnsstrukturen er til hinder for å rekruttere de største talentene til forskning.
Vi ønsker oss flere allmennpraktikere som forsker, og det er vist flere ganger at økonomisk belønning er effektivt overfor leger når man ønsker at det skal skje en endring av praksis. Bedre økonomisk vilkår vil gi en økt interesse og rekruttering til allmennmedisinsk forskning, raskere gjennomføring av PhD-programmet, unngåelse av at allmennpraktikere vegrer seg for å forske av økonomiske grunner - og vil være en belønning for dem som tar en PhD. Ringvirkningene av økt forskning i allmennpraksis vil selvsagt være store. Det bør gjøres mange løft for å bedre forskningen i allmennmedisin.
En økonomisk kompensasjon vil ikke løse alle problemer forskning i allmennpraksis står overfor, men det kan absolutt være et stort steg i riktig retning.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/08

Powered by Labrador CMS