SELVKONTROLL? – Personer med overvekt holdes ofte urettmessig ansvarlig for vektøkningen etter å ha stoppet medisinering eller annen behandling – på grunn av feilaktige antakelser om at de er umotivert og ute av stand til å utøve selvkontroll, skriver kronikkforfatteren

Vi må ta bedre vare på personer med sykelig fedme

Det offentlige helsevesenet svikter de aller fleste med sykelig fedme – og gir dem ikke tilbud til behandling slik de har krav på.

Publisert
Fedon A. Lindberg

DEN NYE GENERASJONEN av GLP-1-agonister, som liraglutid (Saxenda) semaglutid (Ozempic og Wegovy) og tirzepatid – foreløpig kun godkjent i USA – har blitt mye diskutert i mediene. Disse stoffene er effektive for å fremme vekttap og behandle type 2-diabetes, men de er ikke uten mulige bivirkninger, spesielt i fordøyelsessystemet.

Den vanligste bivirkningen er kvalme, som vanligvis bedres med tiden. Omtrent 0,2 prosent av personene i kliniske studier opplevde akutt betennelse i bukspyttkjertelen (pankreatitt), en svært alvorlig bivirkning som krevde at de måtte stoppe behandlingen. Pasienter kan avbryte behandlingen av en rekke årsaker, inkludert ubehagelige bivirkninger, høye reseptkostnader, endringer i blå reseptdekning og utilstrekkelig legemiddelforsyning.

KOSTNADER – OG KOMPETANSE. Månedskostnaden for liraglutid (Saxenda) og semaglutid (Wegovy) for behandling av fedme i Norge er på henholdsvis 2971 kroner og 2775 kroner. Fra februar 2023 ble refusjonsreglene endret slik at disse legemidlene kan fås med blå resept for kroppsmasseindeks (KMI) på over 50 – vanligvis mer enn 150 kg i kroppsvekt. Pasienter kan bli tvunget til å avbryte eller endre behandling av flere årsaker, ikke minst økonomiske.

Hvorfor har vi helt andre holdninger når det gjelder å kurere fedme?

Omtrent 70.000 nordmenn har KMI på over 40, og 135.000 har KMI på over 35. Bortsett fra ca. 3500 fedmeoperasjoner årlig, er det svært begrensede muligheter for spesialisert, ikke kirurgisk behandling av fedme i Norge.

Det offentlige helsevesenet svikter de aller fleste med sykelig fedme – og gir dem ikke tilbud til behandling slik de har krav på. Allmennleger møter overvektige pasienter daglig, men deres ekspertise og interesse for ernæring, vektkontroll, livsstilsendring—og ikke minst tid – kan være begrenset.

BARE ET SUPPLEMENT. En viktig forutsetning for forskriving av legemidler mot overvekt er at medikamentene skal være et supplement, ikke et alternativ til strukturert behandling med kosthold med redusert kaloriinntak og økt fysisk aktivitet, og at behandlingen må avsluttes etter tolv uker dersom pasienten ikke oppnår et vekttap på minst fem prosent av den opprinnelige kroppsvekten.

Private medisinske klinikker som tilbyr behandling til overvektige pasienter gjennom kostholds- og livsstilsendringer, får ikke refusjon fra det offentlige, og det offentlige helsevesenet svikter denne pasientgruppen fullstendig. Det er estimert at de totale årlige samfunnskostnadene i Norge som er tilknyttet overvekt og fedme, er på cirka 168 milliarder kroner årlig.

Nyere forskning har vist effektiviteten av anti-fedme GLP-1-agonister for å hindre vektøkning og fremme sunnere vektøkning hos pasienter som har gjennomgått fedmekirurgi.

Pasienter kan bli tvunget til å avbryte eller endre behandling av flere årsaker, ikke minst økonomiske

DET KOSTER «FLESK». I USA mottas legemiddelet av færre enn tre prosent av dem som kan ha nytte av medisiner mot fedme, og det gjennomsnittlige behandlingsforløpet varer i mindre enn 90 dager. Nyere forskning har vist effektiviteten av GLP-1-agonister for å hindre vektøkning hos pasienter som har gjennomgått fedmekirurgi. Studier har funnet at semaglutid og VLCD, svært lavkaloriholdige dietter, kan føre til større vekttap og forbedringer i metabolsk helse sammenlignet med hver av disse alene.

Liraglutid og VLCD kan også føre til større vekttap og forbedringer i glykemisk kontroll og kardiovaskulære risikofaktorer. Langtidsbehandling er nødvendig for å opprettholde vekten, da metabolsk tilpassing oppstår når en persons energiforbruk reduseres etter betydelig vektnedgang.

HOLDNINGENE. Når man slutter, går man opp i vekt. Vekttap fører til nevrohormonelle endringer, men langtidsbehandling er nødvendig for å opprettholde vekten. Metabolsk tilpassing oppstår når energiforbruket reduseres, og når fysiologiske endringer øker appetitten og reduserer metthetsfølelsen. Pasienter blir ofte urettmessig holdt ansvarlige for vektøkningen etter å ha stoppet medisinering eller annen behandling, på grunn av feilaktige antakelser om at personer med overvekt er umotiverte og ute av stand til å utøve selvkontroll. Hvis noen sluttet å ta blodtrykksmedisiner, ville det ikke ha vært overraskende om blodtrykket økte.

Hvorfor har vi helt andre holdninger når det gjelder å kurere fedme? Vektreduksjon og vedlikehold av vekttap oppnås best ved en kombinasjon av et kosthold med mer protein, mindre og sunnere karbohydrater, fiber og sunne fettkilder, intensiv fysisk aktivitet og atferdsendring.

Folk trenger lettere tilgang til kostholds- og livsstilsbehandling, fedmemedisiner og fedmekirurgi – og de trenger delvis eller full dekning av kostnadene

TILGENGELIGHETEN? Hvorfor gjør man så forsvinnende lite for denne pasientgruppen? Samfunnet er heldig som har tilgang til nye medisiner som, når de brukes i forbindelse med kostholds- og atferdsendringer, vanligvis resulterer i vekttap på femten prosent eller mer.

Kostholds- og livsstilsbehandling, fedmemedisiner og fedmekirurgi er effektivt mot overvekt og fedme, men folk trenger lettere tilgang til dem – og de trenger delvis eller full dekning av kostnadene.

Helsemyndighetene bør tilby denne pasientgruppen den hjelpen de har krav på.


Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren driver og leder virksomheten Fedon Helse.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 07-utgaven.

Powered by Labrador CMS