Vi må si unnskyld

NRK-journalist Helene Sandvig har gjennom år hatt engasjerende undersøkende dokumentarer om helsevesenets, på godt og vondt. Hennes nylige dokumentar om Lina og mamma Camilla, er en hjerteskjærende fortelling om en ung, kjærlig, vital og ressurssterk jente, som etter lengre tids alvorlig psykisk sykdom endte sitt liv der vi i helsevesenet sviktet på verst mulig vis.

Det er i mye i dokumentaren som rørte ved meg og gjorde meg oppgitt og fortvilet. En av tingene var å se hvordan kolleger som vurderte Lina, ikke så det politiet, sykepleierne og ambulansearbeiderne alle så og forsøkte å formidle, nemlig at Lina var alvorlig syk med vrangforestillinger og ikke var i stand til å ta vare på seg selv. Informasjon alle disse, og mamma Camilla satt med, var ikke noe kollegene tok i betraktning da de i en kort vurderingssamtale vurderte henne frisk nok til ikke å trenge tvungen psykisk helsehjelp.

Frøs i hjel i snøen

Historien endte i Sverige der hun etter å ha blitt avvist av kolleger, til fortvilelse for ambulansearbeiderne og sykepleiere som gjorde det som sto i deres makt for å redde henne, endte på vandring rundt i snøen, med bare føtter. Hun ble funnet død i en hage som følge av alvorlig hypotermi.

Hvordan kan vi som medisinere ha endt opp nærmest evneløse til å diagnostisere det alle andre ser og vurderer som alvorlig psykisk lidelse? Hva er det vi har mistet på veien? Er rammene, lagt på politisk plan og tilrettelagt av våre toppledere i sykehusene, blitt så trange at vi tvinges til å unngå innleggelse, beskytte institusjonene mot overbelegg som følge av sprengt kapasitet i psykisk helsevern, eller har vi mistet evnen til å bry oss? Å vurdere bruk av tvang er utvilsomt vanskelig siden vi faktisk fratar våre pasienter deres autonomi gjennom et tvangsvedtak, men da må vi i alle fall ha et system der til tider tilfeldige kolleger på legevakt slipper å sitte med dette ansvaret. Pasienter må vurderes av riktig kompetanse der innhenting av såkalte «komparente» opplysninger inngår som en absolutt forutsetning før beslutning tas.

Det andre som opprører meg, men som jeg i mine ulike roller i min karriere har sett for ofte, er at avviksmeldinger dessverre legges i en skuff, og ikke håndteres slik meningen er. Det var ikke før NRK ved Helene Sandvig ble kontaktet av mamma Camilla, et halvt år etter at Lina døde, at det ble satt i gang en grundig granskning ved sykehuset i Sverige. I Norge har dette ikke en gang vært tema. Det sier sitt om kulturen vi historisk har hatt mye av, og som vi dessverre fortsatt sliter med. Det er trist at pressen må til for at vi reagerer, men bra at de finnes.

Vi er for dårlige til å erkjenne feil

Intervjuene med sjefene for klinikkene der Lina var innlagt i Oslo var det neste som opprørte meg. Hvordan er det mulig, etter å ha hørt og sett historien til Lina, å unngå og si det vi alle håpet de skulle si; «Dessverre har vi sviktet og forsømt oss her. Vi vil innkalle mamma, Camilla, til samtale og gå gjennom hendelsen der vi erkjenner hvor vi sviktet, be om unnskyldning og gjøre det vi kan for å sikre at slik svikt ikke skal skje igjen.»

Vi i helsevesenet har dessverre svært dårlig tradisjon for å erkjenne feil og be om unnskyld. Når noe alvorlig skjer, beklages det derimot at pasient/pårørende har opplevd det slik. Vi beklager altså opplevelsen, der den som har vært utsatt for hendelsen er sikker på at feil har skjedd. Slik beklagelse er provoserende og representerer en ytterligere byrde for pasienten/den pårørende.

Guide for ivaretakelse

Hvordan bør vi opptre? Som følge av et lengre tids arbeid i Helsedirektoratet der ulike fagfolk fra tjenesten sammen med brukere, foreligger det en guide til ivaretakelse etter hendelser. Undertegnede har tatt del i dette arbeidet og bidratt til å spre budskapet i mange ulike fora med helsepersonell. Det vi skal er så raskt som mulig etter at noe alvorlig har skjedd, informere og beklage det som skjedde, men ikke be om unnskyldning før vi har funnet ut om det har skjedd en feil. Vi skal så snart som mulig gjøre de nødvendige undersøkelsene der pasientens eller de pårørendes fortelling er en del av informasjonsgrunnlaget. Når vi så erkjenner at årsak til hendelsen handler om feil i tjenesten, skal vi be om unnskyld. Unnskyldningen skal framføres både skriftlig og i personlig møte med pasient/pårørende. For at en unnskyldning skal oppleves ærlig ment, er det noen sentrale krav som må oppfylles. Vi må for det første erkjenne at vi har gjort feil, dernest beskrive i detalj hva vi gjorde feil, ta et tydelig ansvar for handlingene, vise at vi angrer dypt og legge fram hvilke endringer vi vil gjøre for å redusere muligheten for at lignende skal skje.

Denne guiden er i ferd med å bli implementert i flere sykehus og i kommunehelsetjenesten. Den har per i dag ikke nådd ut til alle nivåer av helsetjenesten. Oppfordringen til involverte helsetjenester i Oslo-området er å ta kontakt med de pårørende. Det er ikke for sent å invitere Camilla, gjennomgå hendelsene og be om unnskyld. Enn så lenge vil jeg på vegne av alle de svært dedikerte i helsevesenet, som vi også hørte om i dokumentaren, be Camilla om unnskyldning.

Ingen oppgitte interessekonflikter