Prosjekt Praksis – en videreføring av prosjekt X?

Flere rapporter og utredninger viser at helse- og omsorgssektoren, med sykepleiere som en av de største gruppene, har størst mangel på arbeidskraft. Kunnskapsdepartementets tiltak for å løfte sykepleierutdanningen har gitt resultater - og en 11 prosent økning i opptak høsten 2025. Med 155 nye studieplasser innen sykepleie som er bevilget til tre institusjoner på Østlandet i statsbudsjettet 2026, kommer det et ytterligere løft.

Hvis vi regner med bachelor-, master- og videreutdanninger, er det nå over 22.000 sykepleiefaglige studenter i Norge. Praksisstudier utgjør 50 prosent i flere av disse utdanningene. Praksis er helt sentralt for at studentene skal bli trygge og selvstendige i rollen, og kan ivareta kvalitet og pasientsikkerhet.

Men hvem har ansvar for at 22.000 studenter får god og relevant praksis?

Utfordringer med praksis

Selv om praksisplassene er lokalisert ved sykehus og i kommuner, ligger ansvaret for å «skaffe» plasser til sine studenter hos hver enkelt utdanningsinstitusjon. Enkelt fortalt innebærer dette at universiteter og høyskoler søker helseforetak og kommuner om praksisplasser. Søknadene vurderes av tjenestene, og det gis enten tilslag eller avslag. Ved avslag må utdanningsinstitusjonene søke praksisplass på nytt et annet sted.

Tilgangen på gode praksisplasser blir stadig mer begrenset. Våre samarbeidspartnere i tjenestene strekker seg langt, men de sier at de ikke kan matche behovet. Her er det ikke bare snakk om antall, men også om hva som er kvalitativt gode og relevante praksisplasser. Vi bør diskutere hvordan praksis kan organiseres slik at studentene utvikler forventet kompetanse, og tjenestene får det personellet de trenger. I denne diskusjonen må sykehus, kommuner og utdanningsinstitusjoner tenke nytt om praksis – sammen, i en felles dialog.

Utfordringene med praksis er kjent og dokumentert gjennom flere tiår. Så sent som i år kom en ny rapport utarbeidet av Oslo Economics (2026) etter oppdrag fra Kunnskapsdepartementet som slår fast at «helseutdanningene sliter med både kapasitet og kvalitet, særlig i kommunal sektor», og at eksisterende finansieringsmodeller gir tjenestene «svake eller ingen økonomiske insentiver» for å tilby praksisplass eller stille opp med veiledere.

Det handler om stramme budsjetter, mangel på personell og kompetanse. Samtidig handler det også om at stadig flere tradisjonelle praksisplasser i spesialisthelsetjenesten forsvinner i takt med utviklingen i norsk helse- og omsorgssektor. Kortere sykehusopphold, redusert antall sengeposter, økt dag- og poliklinisk behandling, samt utvikling av tilbud om hjemmesykehus, påvirker praksisarenaene. Samtidig flyttes flere sykehusoppgaver til kommunen. Riksrevisjonen har nylig påpekt at samhandlingen mellom sykehus og kommunen ikke er tilfredsstillende, med manglende kapasitet og kompetanse blant årsakene.

Utsynsmeldingen beskriver utfordringen slik:

«Dersom arbeidslivet ikke har tilstrekkelig kapasitet til å ta inn studenter og lærlinger, vil det heller ikke være mulig for utdanningssystemet å produsere det antallet kandidater som arbeidslivet har behov for.»

Praksis er et typisk wicked problem, et sammensatt problem, som ikke har én enkel løsning. Problemet må angripes fra flere hold og med involvering av flere aktører.

Vi trenger prosjekt P.

Prosjekt P: Sandkasse for å prøve ut nye modeller

Vi trenger flere kvalitativt gode praksisplasser, og det bør vurderes endring i finansieringsmodeller. Med den økningen vi står overfor, må Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), Kunnskapsdepartementet (KD) og Kommunenes Sentralforbund (KS) snakke sammen. Rapporten fra Oslo Economics tyder på at utfordringen må opp på deres bord.

Regjeringen viser et godt eksempel på hvordan man angriper sammensatte problemer ved å lansere nye prosjekt: Prosjekt X, hvor man prøver ut modeller for bedre samhandling mellom sykehus og kommuner. Lovisenberg diakonale høgskole mener at praksis i sykepleierutdanninger er et område som er spesielt egnet for en liknende utprøving. Vi og våre samarbeidspartnere har startet å utrede nye praksismodeller for pilotering, og vi trenger et samlet løft.

Vi oppfordrer regjeringen til å lansere Prosjekt Praksis (Prosjekt P) som kan stimulere til utprøving av ulike praksismodeller og samhandling, og som finansieres av KD, HOD og KS.

En kvalitativ god praksis er helt avgjørende for å kunne utdanne sykepleiere, som skal bidra til bærekraftige og sammenhengende helsetjeneste av høy kvalitet også i fremtiden.

Ingen oppgitte interessekonflikter