Når fotball blir folkehelse

Etter mange år med skuffelser har herrelandslaget gitt oss noe vi nesten hadde glemt: troen på at noe stort kan skje – og gleden ved å gjøre noe sammen.

Selv om VM-eventyret nå er over, lever noe videre. Underveis samlet familier og venner seg foran skjermer og på torg landet rundt. Ukjente smilte til hverandre etter kamp. Barn blir fortsatt igjen ute for å øve på frispark.

Det er lett å tenke at dette bare handler om fotball. Det gjør det ikke.

Her ser vi faktisk folkehelse i praksis: bevegelse, mestring, tilhørighet og fellesskap. Alt dette er avgjørende for hvordan vi har det, både fysisk og psykisk.

God helse skapes ikke først og fremst på legekontoret eller på sykehuset. Den skapes i hverdagen. Medisinen kan behandle sykdom, men helsetjenesten kan ikke alene skape et samfunn med god helse.

Som leger ser vi konsekvensene når forebyggingen svikter. Barn og unge sitter mer stille enn før. Psykiske plager og ensomhet øker. Stadig flere lever med sykdommer som helt eller delvis kan forebygges. Samtidig legger livsstilsrelaterte sykdommer beslag på stadig større deler av helsetjenestens kapasitet.

Dette kan vi ikke operere eller medisinere oss ut av.

Regelmessig fysisk aktivitet er blant de mest effektive tiltakene vi har for å forebygge sykdom og styrke helse. Den reduserer risikoen for blant annet hjerte- og karsykdom, diabetes, flere kreftformer og psykiske lidelser. Den styrker også konsentrasjon, læring, søvn og trivsel.

Vi vet med andre ord mye om hva som virker. Likevel organiserer vi fortsatt samfunnet som om bevegelse er valgfritt.

Derfor bør regjeringen gjøre daglig fysisk aktivitet i skolen til en nasjonal prioritet.

Ikke som en ekstra gymtime. Ikke som et tidsbegrenset prosjekt som forsvinner når tilskuddet tar slutt. Men som en integrert del av skolehverdagen for alle elever, hver dag.

Dette handler ikke om å utdanne flere toppidrettsutøvere. Det handler om å gi alle barn mulighet til å oppleve bevegelsesglede, mestring og bedre helse. Også dem som aldri melder seg inn i et idrettslag.

Skolen er den eneste arenaen som når alle barn. Nettopp derfor er den også en av våre viktigste folkehelsearenaer.

Det er vanskelig å forstå hvorfor en slik reform fortsatt lar vente på seg. Vi vet at fysisk aktivitet fremmer læring. Vi vet at den styrker psykisk helse. Vi vet at den forebygger sykdom og kan bidra til å redusere sosiale helseforskjeller.

Kunnskapen har vi. Nå trenger vi politisk vilje til å handle.

De siste ukene har vist hvor raskt bevegelsesglede kan smitte. Barn trenger ikke store kampanjer for å få lyst til å spille fotball. De trenger forbilder, en ball og et sted å være. Når barn løper ut på løkka for å etterligne Martin Ødegaard eller Erling Braut Haaland, ser vi folkehelse i praksis.

Den entusiasmen må ikke bli en kortvarig sommerforelskelse.

Vi trenger kommuner som prioriterer trygge nærmiljøer, åpne idrettsanlegg og grønne møteplasser. Vi trenger idrettslag som fortsatt kan være fellesskap der økonomien ikke avgjør hvem som får være med. Og vi trenger politikere som forstår at fysisk aktivitet ikke bare er idretts- og fritidspolitikk.

Det er helsepolitikk.

Vi bruker store ressurser på å behandle sykdom. Da må vi også være villige til å investere mer i det som kan forebygge den.

Det finnes ingen vaksine mot ensomhet. Ingen tablett som kan erstatte følelsen av mestring. Ingen kirurgi som kan operere fram fellesskap.

Det må vi skape sammen.

Landslaget kan ikke løse folkehelseutfordringene våre. Men det kan minne oss om hva som er mulig når bevegelsesglede og fellesskap får plass.

Når vi nå ser tilbake på VM, bør vi derfor ikke bare huske resultatene. Vi bør også huske hva mesterskapet fikk oss til å gjøre: ut av husene, inn i fellesskapet og tilbake på løkka.

Klarer vi å gjøre denne bevegelsesgleden varig, har vi vunnet noe langt viktigere enn en fotballkamp.

Vi har styrket folkehelsen.

Og da er spørsmålet: Hvorfor sitte inne når alt håp er ute?