VIL HA LOVENDRING: Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet må få på plass lovendringer som tydeliggjør barnevernets og helsetjenestens felles ansvar for barns rett til helsemessig trygghet, skriver barneombud Inga Bejer Engh. Foto: Berit Roald / NTB

Spydeberg-saken: Systemsvikt i samarbeidet mellom helsevesenet og barnevernet

Ville en voksen med alvorlig depresjon blitt nektet psykisk helsehjelp på grunn av et kaotisk og turbulent samliv ?

Publisert Sist oppdatert

Samfunnet klarte ikke å hjelpe tvillingene Mina og Mille som døde under barnevernets omsorg . Konklusjonen fra statsforvalteren i Vestland roper på politisk handlekraft.

Det er slått fast at jentene ikke fikk forsvarlig helsehjelp, og i stedet for å få tilpasset oppfølging har manglende samarbeid og kontinuitet i helsehjelpen bidratt til at jentenes utfordringer vokste.

Systemsvikt

Dessverre er ikke denne saken et engangstilfelle, men nok en enkeltsak som belyser systemsvikten i samarbeidet mellom helsevesenet og barnevernet.

Gjennom mine år som Barneombud har jeg sett rapport etter rapport som konkluderer med det samme. Barn skyves mellom tjenestene, og «faller mellom alle stoler». De må tilpasse seg systemet og den enkelte sektor, og hjelpen tar derfor ikke utgangspunkt i deres behov. Dette til tross for at barn har rettigheter både etter barnekonvensjonen og Grunnloven som skal sikre god helsemessig trygghet - uavhengig av hvordan hjelpeapparatet er rigget i ulike sektorer eller forvaltningsnivå. Sektorprinsippet er i Norge blitt et hinder for å gi utsatte barn den hjelpen de trenger og har en rett på.

Mangler felles forståelse

Ofte mangler en felles faglig forståelse mellom barnevern og helse av hva barna trenger av oppfølging. Når dette ikke er på plass er samarbeid om hjelpen vanskelig, om ikke umulig.

Der barneverntjenesten kan mene at spiseforstyrrelser, selvskading og atferd er et uttrykk for psykiske vansker som krever behandling, peker spesialisthelsetjenesten ofte på at barnet har behov for mer stabile omsorgsrammer før det kan nyttiggjøre seg helsehjelpen. At trygge omsorgsrammer er viktig for god effekt av psykisk helsehjelp er forståelig. Men disse barna lever ikke i en ideell verden, og har ofte flyttet fra egen familie fordi helseutfordringer eller rus gjør at foreldrene ikke klarer å gi dem god omsorg. Når foreldre ikke klarer mer, må barnevernet ta over deres rolle. Barna flyttes til institusjoner, hvor nettopp god og tilpasset helsehjelp ofte er avgjørende for å få stabilitet i hverdagen.

Nektes hjelp

Ville en voksen med alvorlig depresjon blitt nektet psykisk helsehjelp på grunn av et kaotisk og turbulent samliv ? Neppe. Resultatet for barna blir i dag ofte at de skrives ut eller nektes hjelp i helsevesenet. Barnevernet, som ikke kan avvise noen barn, må da forsøke å hjelpe så godt de kan. Men barnevernet verken kan eller skal gi helsehjelp. Det er helsemyndighetene sitt ansvar. Og som statsforvalteren i Vestland så tydelig beskrev det; barnevernet blir ofte stående alene med ansvaret for disse barna.

For å ta tak i systemsvikten må Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet få på plass lovendringer som tydeliggjør barnevernets og helsetjenestens felles ansvar for barns rett til helsemessig trygghet. Regelverket for begge tjenestene må avspeile kravene Grunnloven stiller til at barnets beste skal være førende, både for rammer og ressurser knyttet til helsehjelpen. Først da vil tilbudet samsvare med det barna faktisk trenger.

Nå haster det at regjeringen følger opp anbefalingene i rapporten og setter seg tydelige og forpliktende mål for å unngå at flere ungdommer går en slik skjebne i møte.

For vi kan ikke leve med at en velferdsstat som vår ikke klarer å gi god hjelp til alvorlig syke barn.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS