Slik kan LIS-utdanningen bli bedre

Leger i spesialisering (LIS), ledere og overleger i Oslo universitetssykehus (OUS) ble i 2023 spurt om sentrale elementer i LIS-utdanningen (Wæhre, 2024). LIS svarer at pedagogiske virkemidler, slik som individuell utdanningsplan, veiledning, supervisjon, vurderingskollegium og kompetansevurdering i mindre grad er gjennomført, sammenlignet med hva ledere og overleger oppgir. Ledere har generelt en mer positiv oppfatning sammenlignet med LIS på spørsmål om kvalitet, arbeidsbelastning og progresjon i LIS-utdanningen. Funnene ble i stor grad bekreftet da spørreundersøkelsen ble gjentatt i 2025. Vi mener dette viser et fortsatt behov for økt, systematisk innsats for at alle LIS i OUS skal få mulighet til å gjennomføre kvalitativt gode utdanningsløp, i tråd med krav og målsetninger.

Utdanning – en lovpålagt oppgave

Utdanning av helsepersonell er én av fire lovpålagte oppgaver for helseforetakene, og helseforetakene har det totale ansvaret for LIS-utdanningen i de 43 sykehusspesialitetene. Oppdrag- og bestillingsdokumentet for OUS i 2025 slår fast at «Helseforetaket må tilrettelegge for en god og effektiv organisering, og gjennomføring av LIS-utdanningen» (Helse Sør-Øst RHF, 2025). Dette betyr at ledere både har ansvar for og er premissleverandør for god utdanning i sin enhet. Det er derfor avgjørende at ledere er kjent med hvilke krav som gjelder og hvilken støtte som finnes i organisasjonen. Kvalitetsindikatorer og spørreundersøkelser vil være nyttig beslutningsstøtte for ledelsen for å prioritere innsats, og for å sammenligne og utveksle erfaringer mellom fagmiljøer og helseforetak. God struktur og tilrettelegging for utdanningsledelse er nødvendige grep for å kunne forbedre utdanning og møte endringer i utdanningsbehov eller -kapasitet.

Dagens spesialistutdanning for leger

Dagens spesialistutdanning av leger bygger på forutsetningen om at foretakene selv er i stand til å vurdere og godkjenne den enkelte leges kompetanse. Dette er i tråd med prinsippet om kompetansebasert medisinsk utdanning, inspirert særlig fra Canada, Australia og Danmark (Sundhetsstyrelsen, 2012; Ten Cate, 2017). Sentrale, forskriftsfestede elementer skal sikre både gjennomføring og sluttresultat av utdanningsløp. Dette inkluderer individuell utdanningsplan, veiledning, supervisjon, vurderingskollegium og kompetansevurdering. Foretakene har iverksatt disse elementene gjennom å etablere struktur for å understøtte utdanningsledelse. Viktige tiltak har vært etablering av utdanningsansvarlige overleger (UAO) i hver spesialitet, en utdanningskoordinerende overlege (UKO) på hvert sykehus, klinikkovergripende retningslinjer, sentrale og lokale tiltak for kompetanseheving og informasjon til ledere og fagmiljøer.

Oversikt og forbedring

Til tross for innsats gjennom flere år viser spørreundersøkelsene at det fortsatt er et gap mellom mål og faktisk gjennomføring. Tall fra 2025 viser at mer enn 90 prosent av ledere og UAO er kjent med kravet om at LIS skal ha en individuell utdanningsplan, men kun 60 prosent av LIS oppga at de har dette. 50 prosent av LIS oppga at de fikk veiledning minst annenhver måned, og 43 prosent at de fikk supervisjon med vurdering og læringsfremmende tilbakemelding minst én gang per uke. Tilsvarende tall i svarene fra lederne var henholdsvis 78 prosent (veiledning) og 84 prosent (supervisjon). Vi mener at ulik situasjonsforståelse mellom LIS, ledere og overleger kan være et argument for å involvere LIS i utdanningsledelse. Dette har de med hell gjort i Danmark, med stillinger for såkalte «Uddannelseskoordinerende yngre læge» (Sundhetsstyrelsen, 2024).

Krysspress mellom utdanningsaktiviteter og øvrig klinisk aktivitet?

Den viktigste læringsarenaen for LIS er daglig arbeid i den aktuelle spesialiteten. Spesialistutdanning av leger må nødvendigvis foregå som en del av pasientbehandlingen. Kan et krysspress mellom utdanningsaktiviteter og øvrig klinisk drift føre til konflikter/ubalanse mellom behov for produksjon av helsetjenester og utdanning av spesialister? Under høringsrunden til ny spesialistforskrift i 2016 uttrykte helseforetakene bekymring for at utdanningsaktiviteter skulle ta for stor plass på bekostning av pasientbehandling og ventelister (Den norske legeforening, 2016). Som kontrast til dette oppga kun et fåtall av LIS (4 av 10) i vår spørreundersøkelse at de var helt eller litt enig i at det er god balanse mellom drift og utdanning.

Mester-svenn-utdanning

Spesialistutdanning er i stor grad en «mester-svenn-utdanning». I vår spørreundersøkelse oppga 8 av 10 LIS at de var helt eller litt enig i at overlegene var gode rollemodeller, mens 9 av 10 av overlegene oppga at de var helt eller litt enig i at det var viktig for dem å være en god rollemodell.

Konklusjon

Spørreundersøkelsene har gitt OUS verdifull innsikt i dagens situasjon og hvilke tiltak som bør prioriteres videre i utdanningen av LIS. Sammen med systematisk bruk av utvalgte kvalitetsindikatorer vil en årlig evaluering gi et nyttig datagrunnlag for utvikling av LIS-utdanningen.

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Referanser

Den norske legeforening. (2016). Høring om Forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften). https://www.legeforeningen.no/contentassets/1f094832b4c149e99cb067cad5c3419a/vedlegg-hoering-forskrift-om-spesialistutdanning-og-spesialistgodkjenning-for-leger-og-tannleger.pdf

Helse Sør-Øst RHF. (2025). Oppdrag og bestilling 2025 for Oslo Universitetssykehus

Sundhetsstyrelsen. (2012). Spesiallægeuddannelsen-status og perspektivering

Sundhetsstyrelsen. (2024). Fremtidens speciallæge- ændring af den lægelige videreuddannelse.

Ten Cate, O. (2017). Competency-Based Postgraduate Medical Education: Past, Present and Future. GMS J Med Educ, 34(5), Doc69. https://doi.org/10.3205/zma001146

Wæhre, T. (2024). Spesialistutdanningen for leger- fungerer den etter intensjonen ved Oslo Universitetssykehus? Universitetet i Oslo]. Oslo. https://www.duo.uio.no/handle/10852/117051