HELSEKOMPETANSE: I forskningsprosjektet ble det gjort skreddersydd helsekompetanseoppfølging av personer med kols gjennom gjentatte hjemmebesøk og telefonkontakt. Foto: iStock/Getty Images

Samskaping styrker implementering av forskning

Helsekompetanse nevnes som et stadig viktigere forskningsområde. Å imøtekomme utfordringene fordrer en nærmere kobling mellom forskning og praksis.

Publisert
Christine Råheim Borge

Nasjonal helse – og samhandlingsplan 2024-2027 retter spesielt fokus mot betydningen av samarbeid på tvers av profesjoner, helsetjenestenivå og utdanning som viktig i utvikling evaluering og implementering av ny kunnskap. Et nylig gjennomført forskningsprosjekt om helsekompetanse blant personer med kronisk obstruktiv lungesykdom (kols) som inkluderer en helsekompetanseintervensjon samskapt på tvers av profesjoner, helsetjeneste og utdanning er nettopp et eksempel på denne type virksomhet. Prosjektet viser positive resultater på helsekompetanse, antall innleggelser, helseøkonomi, mestring og livskvalitet og intervensjonen er implementert som helsetjenestepraksis på tvers av sykehus og kommune.

Samarbeid mellom kommune, sykehus og utdanning

ca. 33 prosent av befolkningen kan ha utfordringer knyttet til det å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon

I den nye Nasjonale helse- og samhandlingsplan 2024-2027 vises det til at økt samhandling på tvers av helsetjenestenivåer kan bidra til bedre ressursutnyttelse og økt kapasitet i klinisk oppfølging av pasienter. Samtidig rettes det søkelys mot betydningen av forskning på bærekraftige helsetjenester i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og innen profesjonsfag for helsepersonell i helse- og omsorgstjenestene. Helsekompetanse nevnes som et stadig viktigere forskningsområde. For å klare å imøtekomme utfordringene fordrer det en nærmere kobling mellom forskning og praksis, hvor det samarbeides på tvers av aktører i helsetjenesten i å samskape tiltak og intervensjoner som kan understøtte personer og grupper med helsekompetanseutfordringer.

Helsekompetanse i befolkningen

Astrid Klopstad Wahl

Nasjonalt vises det til at ca. 33 prosent av befolkningen kan ha utfordringer knyttet til det å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse (=helsekompetanse). For personer med helseutfordringer kan begrenset helsekompetanse føre til økt symptombyrde, mestringsutfordringer og dårligere livskvalitet, flere sykehusinnleggelser og også større helseøkonomiske kostnader for helsetjenesten. Helsekompetanseutfordringer finnes i alle deler av helsesektoren og rapporteres spesielt hos personer med komplekse helseplager som ved kronisk sykdom.

Eksempel på effektivt samarbeid mellom kommune, sykehus og utdanning

I et forskningsprosjekt, gjennomført i samarbeid mellom brukere med kols, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Oslo kommune (bydel; St. Hans Haugen, Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo) og avdeling for Tverrfaglig helsevitenskap ved Universitet i Oslo, er en samskapt helsekompetanseintervensjon ført til implementerte tiltak og flere nye forskningsprosjekter. I samskapingsprosessen har alle disse aktørene bidratt med sin kunnskap inn i utvikling av intervensjonen på bakgrunn av en fersk helsekompetanseundersøkelse blant personer med kols ved LDS og i bydelene. 

Løsninger på å imøtekomme helsekompetanseutfordringene ble implementert i en kontrollstudie hvor skreddersydd helsekompetanseoppfølging av personer med kols er gitt ved gjentatte hjemmebesøk og telefonkontakt. Ulike tiltak innen helsekompetanse er gitt av spesialopplærte sykepleiere innen kols og i motiverende samtale og i nær samhandling med kommunehelsetjenesten. Samarbeid mellom kommune og sykehus har vært viktig for eierskap og gjennomføring, mens samarbeid med utdanningsinstitusjon har vært viktig for kunnskap om helsekompetanse og forskningsmetode i alle deler av prosjektet. 

Prosjektet er nå implementert i vanlig drift og er også et demonstrasjonsprosjekt på helsekompetanse i Verdens Helseorganisasjon. I tillegg viser prosjektet at samskaping kan etablere fokus på å styrke kompetanse blant helsepersonell i følge opp pasienter med komplekse helsekompetanseutfordringer på tvers av helsetjenester og utdanninger. Prosjektet har gitt viktige erfaringer på at et samarbeid på tvers av profesjoner, helsetjenestenivå og utdanning er avgjørende for et vellykket resultat som bygger bærekraftige helsetjenester.

Prosjektet nevnt i denne kronikken er finansiert av Stiftelsen DAM, Samhandlingsmidler Oslo kommune Helse Sør-Øst, Kirsten Rønningslegatmidler, LDS og UiO.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Utvidet forfatterliste:

Marit Helen Andersen, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet

Marie H. Larsen, Lovisenberg Diakonale Høgskole

Martha Lein, Lovisenberg Diakonale Sykehus

Vibeke Mathiesen, Bydel Gamle Oslo

Gunhild Angell, Grünerløkka bydel

Jostein Mathisen Hokstad, St. Hanshaugen bydel

Anne Lorentse Onarheim, Sagene bydel

Powered by Labrador CMS