Retningslinjer redder ingen, hvis mor står alene hjemme

Helseministeren og Helsedirektoratet har annonsert nye retningslinjer for bedre oppfølging av psykisk helse etter fødsel. Ambisjonen er god. Men uten strukturer som sikrer at kvinner faktisk møter kvalifisert helsepersonell, vil retningslinjer alene ha begrenset effekt.

I dagens barselomsorg mangler det ofte faste og forpliktende kontaktpunkter. Kort liggetid og fravær av tydelige oppfølgingsløp gjør at psykisk helse sjelden følges systematisk. Oppfølgingen blir derfor i stor grad avhengig av bosted, kommunale ressurser og kvinnens egen evne til å be om hjelp – noe som er særlig krevende når man er syk. Siden barselkvinner i utgangspunktet fremstår som friske, blir barselomsorgen også lett en salderingspost i kommunale prioriteringer, til tross for at helsepersonell rapporterer om betydelige behov.

Får ikke oppfølging

Konsekvensen er at mange kvinner ikke får den oppfølgingen retningslinjene legger opp til. Ifølge Helsedirektoratets brukerundersøkelse får om lag én av tre kvinner ikke hjemmebesøk av jordmor i tråd med retningslinjene for tidlig oppfølging etter fødsel. Regjeringen ønsker likevel ikke å gjøre hjemmebesøk til en lovfestet rettighet. Skal barselomsorgen sikre tidlig og likeverdig oppfølging, trengs faste og forpliktende kontaktpunkter.

Retningslinjene anbefaler at helsepersonell skal «snakke om psykiske reaksjoner» og stille «åpne spørsmål». Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Å skille mellom normal sårbarhet, klinisk depresjon, traumer, bipolar sykdom og andre alvorlige tilstander krever fagkompetanse, opplæring i perinatal psykisk helse og bruk av strukturerte,kvalitetssikrede vurderingsverktøy.

Ved tegn til moderat eller alvorlig psykisk sykdom – inkludert alvorlig depresjon med selvmordsfare, bipolar sykdom, psykose eller fødselsrelaterte traumer – må psykologer eller psykiatere involveres tidlig. Dette forutsetter tilgjengelig psykologkompetanse på kommunalt nivå som kan gjøre kvalifiserte vurderinger, gi målrettet oppfølging og fungere som bindeledd til spesialisthelsetjenesten, samtidig som fastlegen ivaretar rollen som medisinsk portvokter. Samtidig må det finnes reelle tilbud i spesialisthelsetjenesten. I dag finnes det kun to mor–barn-sengeposter i hele Norge.

Ikke tilstrekkelig behandling

Norge har en av verdens laveste spedbarnsdødeligheter. Mødredødeligheten er også lav. Likevel var selvmord en av de vanligste årsakene til indirekte mødredødsfall i Norden i perioden 2005–2017. Tre av fire kvinner som tok sitt liv i løpet av det første året etter fødsel, hadde en kjent psykiatrisk sykdom som ikke var tilstrekkelig behandlet.

Dette understreker behovet for både presis identifisering og reell behandling av alvorlig psykisk sykdom i svangerskap og barseltid. Det forutsetter kompetanse, tilgjengelige tjenester og klare strukturer – både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Selv om det finnes sterke fagmiljøer, mangler Norge fortsatt en nasjonal kompetansestruktur for perinatal psykisk helse.

Retningslinjene peker i riktig retning. Men uten lovpålagt og systematisk oppfølging, øremerkede ressurser og tydelig ansvarsplassering, risikerer de å bli stående som ord på papir. Barselkvinner trenger mer enn gode intensjoner – de trenger et system som faktisk fanger dem opp.

Ingen oppgitte interessekonflikter

– Det trengs mer kompetanse i kommunene om hjernesykdom

Når medisinen ikke virker

– Jobben starter når pasienten har nådd vektmålet eller ønsker å slutte med medisinen