Det er krevende å hjelpe borderline-pasienter – men behandlingen finnes

I NRK-serien LIS ser vi hvor vanskelig det kan være å hjelpe pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men én ting mangler: Det finnes behandling som virker.

I en ny episode av LIS møter vi en pasient med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (ofte kalt borderline personlighetsforstyrrelse) som overlever et alvorlig selvmordsforsøk – men vi som seere blir sittende igjen usikre på om hun får hjelpen hun trenger. Episoden viser sider ved behandlingssystemet mange vil kjenne igjen. Samtidig utelater den det avgjørende: hva som faktisk hjelper.

Det serien treffer

LIS viser sider ved behandlingssystemet som mange vil kjenne igjen: stigmaet denne pasientgruppen kan møte, og hvordan behandlere i et presset system kan bli unnvikende, distanserte – til og med kyniske.

Den viser også et smertefullt paradoks: At det som kan se «dramatisk» ut, ofte er pasientens eneste måte å få tilgang til hjelp på – samtidig som det tolkes som nettopp «bare dramatikk», og derfor ikke alvorlig nok.

Replikken «3. etasje er et rop om hjelp, men fra 4. og opp mener de det» gir oss frysninger. Ikke fordi den er representativ for god praksis – men fordi den treffer noe ubehagelig gjenkjennelig.

Alvorlig

Denne tilstanden utgjør en stor del av pasientene i psykisk helsevern. De fleste «LISer» vil møte en pasient med problematikken tidlig i sin karriere, og mange vil, som Petra, – få lyst til å trøste. Eller som Anders: få ansvaret over på andre, raskt.

Dette er en av pasientgruppene med høy grad av suicidalitet: Rundt 87 prosent har gjort selvmordsforsøk, og mellom 8–10 prosent dør av selvmord. Selv et rop om hjelp kan bli dødelig.

Hva handler det egentlig om?

Dette er ikke «dramatikk». Det er dyp og alvorlig lidelse. 

I dialektisk atferdsterapi (DBT) beskrives utviklingen som et samspill mellom et biologisk følsomt temperament og omgivelser der personen ikke blir møtt eller forstått. Over tid kan dette føre til manglende ferdigheter i å regulere intense følelser – samtidig som man lærer at følelsene er «for mye».

Psykolog og forsker Marsha Linehan beskrev det som «å leve med brannskader ingen andre kan se». Når følelser ikke håndteres, forsvinner de ikke. De kommer sterkere tilbake.

Skal man ikke hjelpe?

Og så kommer det viktigste spørsmålet i episoden: «Skal man ikke hjelpe når det ropes om hjelp?» Vårt svar er tydelig: Jo. Men det må være riktig hjelp.

Manglende kunnskap om hva som faktisk virker, kan føre til at velmenende hjelpere gjør tiltak som på sikt opprettholder problemene. For eksempel har legen i serien et poeng når han sier at gjentatte innleggelser ikke nødvendigvis er anbefalt. Effekten er ofte kortvarig, og risiko kan øke etter utskrivelse.

Det er forskjell på å slukke branner – og å lære noen å forebygge dem.

Når hjelp utilsiktet kan opprettholde problemet 

Selvmordsatferd er ofte, fra pasientens perspektiv, en form for problemløsning: en måte å regulere overveldende følelser på, eller å få kontakt og omsorg når alt annet har sviktet.

Hvis omsorg først kommer etter slike handlinger, kan det – forståelig nok – øke sannsynligheten for at samme strategi brukes igjen. 

Dette handler ikke om manipulasjon. Det handler om mennesker som gjør så godt de kan med de verktøyene de har.

Det viktigste som mangler: håp

Det serien ikke får tydelig frem, er kanskje det viktigste: Denne tilstanden kan behandles. Det finnes evidensbaserte behandlinger med god effekt. Både mentaliseringsbasert terapi (MBT) og dialektisk atferdsterapi (DBT) er anbefalt i retningslinjer.

I DBT jobber man systematisk med å regulere følelser, håndtere kriser, navigere relasjoner og bygge et liv som oppleves verdt å leve. Vi ser igjen og igjen at dette virker.

Fra håpløshet til endring

Vi møter ofte pasienter med mange behandlingsforløp bak seg – og kanskje det mest alvorlige: mangel på håp. Håpløshet er en av de sterkeste risikofaktorene for selvmord. Samtidig ser vi det motsatte: Når pasienter får riktig behandling, skjer det endringer.

De slutter å skade seg selv. De bygger relasjoner. De får et liv som ikke lenger styres av krise.

En oppfordring

Så ja – episoden viser noe sant. Men den mangler et avgjørende budskap: Det finnes hjelp som virker.

Men vi må alltid ha mer kunnskap om hva som fungerer, gi bedre tilgang til behandling, og ha et helsevesen som tåler sterke følelser. Et helsevesen som styres av fag, ikke bare tall.

Når noen roper om hjelp, skal vi hjelpe. Men ikke bare med det som lindrer i øyeblikket – med det som gir mulighet for et liv videre.

Interessekonflikter: Tørmoen leder utdanningsprogrammet i DBT ved NSSF. Aasland har ingen interessekonflikter