Hva er faglig forsvarlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer?

NRK sender i disse dager historien om en ung kvinne som døde etter betydelig svikt i helsetjenesten. «Barbent i snøen» viser så tydelig at mennesker med alvorlige psykiske lidelser er den gruppen i samfunnet som i størst grad faller utenfor og som i minst grad har deltatt i den store velstandsutviklingen de siste 10-20 årene. De har en betydelig høyere sykelighet og dødelighet enn resten av befolkningen og forskjellene er økende. På oversikten over unge som dør en unaturlig død i form av selvmord, overdosedødsfall og ulykker troner de høyest.

Levekårene er av de laveste Norge med stor svikt knyttet til bolig, arbeid, sosialt nettverk, og økonomi. De topper statistikken over bostedsløse og de har lavere utdanning enn resten av befolkningen. I tillegg er de både dobbelt og trippelt stigmatisert og opplever stor grad av diskriminering. Hvorfor har vi ikke med alle opptrappingsplaner og satsing på psykisk helse og rus klart å komme lengre på de siste 50 årene? Handler det om at tjenestene ikke henger sammen?

Utilgjengelige tjenester

Riksrevisjonens rapport som ble lansert for litt over ett år siden. Den retter sterk kritikk mot tre departementer og skriver at helsetjenester, boligsosiale tjenester, arbeidsrettet oppfølging og meningsfulle aktivitetstiltak ikke er fleksible eller godt tilpasset behovene til personer med alvorlige psykiske lidelser. Videre sier de at samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunene og NAV fungerer dårlig og at det er uklare ansvarsforhold som gjør at mange pasienter blir «kasteballer» i systemet. De faller mellom stolene i systemet.

Gode modeller som oppsøkende team, døgnbehandling i psykisk helsevern, Individual Placement and Support (IPS) – arbeidsrettet oppfølging og Housing First – er ofte utilgjengelige eller har for liten kapasitet. Rapporten påpeker at disse tiltakene fungerer godt når de er tilgjengelige. Det beste tilbudet vi har til denne gruppen, FACT-team, mangler i nesten halvparten av kommunene. Og bare 8 prosent av de pårørende har fått tilbud om avlastning det siste året til tross for omfattende omsorgsoppgaver.

Rettigheter innfris ikke

Så skulle man tro at Departementene som får sterk kritikk legger seg i selen og gjør sitt beste for å rette opp de store avvikene. Riksrevisjonens rapport nevnes hverken av Arbeids- og inkluderingsdepartementet eller Kommunal- og distriktsdepartementet i deres budsjettforslag for 2026. Helse og omsorgsdepartementet viser til Opptrappingsplanen og en ny forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Regjeringen sier også at Riksrevisjonens funn er tatt «på største alvor», og at saken har vært behandlet i Stortinget. Men hvor lenge skal vi tåle at det bare snakkes om det dårlige tilbudet til pasienter med alvorlig psykisk lidelse, uten at det skjer noe konkret?

Norge ratifiserte FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) 1. januar i år. Konvensjonen står i kontrast til det som er virkeligheten for mennesker med psykiske lidelser. I følge artikkel 19 skal alle mennesker med funksjonsnedsettelse som også inkluderer psykisk helse og ruslidelser kunne velge hvor og med hvem de vil bo, ikke være tvunget til å bo i institusjon og få nødvendig støtte for å leve selvstendig. Artikkel 25 gir rett til likeverdig tilgang til helsetjenester uten diskriminering og artikkel 27 – rett til arbeid.

Må gå i seg selv

Et grunnprinsipp i Norsk helsetjeneste er at tilbudet skal være faglig forsvarlig. Hvor stor må svikten være for at vi kan si at behandlingen er faglig uforsvarlig? Samtidig må tjenestene også gå i seg selv. Det er ikke alt som kan bedres med flere ressurser. Et slikt felt er risikoen for selvmord som er betydelig forhøyet de første dagene og ukene etter utskrivelse fra døgnavdeling. De første 1–2 ukene er særlig kritiske. Risikoen er høyere etter korte og akutte innleggelser, uplanlagt utskrivelse, brudd i oppfølging og ved manglende bolig, lite eller ingen sosial støtte, økonomiske bekymringer og tilbakevending til rusmiljø. Mange opplever å bli skrevet ut for tidlig uten å være ferdig behandlet og ofte ikke å bli forstått. Alt dette forsterker en allerede sterk håpløshet.

Forskning viser at kontakt innen 24–72 timer etter utskrivelse reduserer risiko for selvmord betydelig. Det samme gjelder noe så enkelt som en samtale mellom sykehusavdeling og kommune før utskrivelse. Gjerne med et felles møte med pasient hvor ansvar for videre oppfølging er tydelig avklart. Videre bør det være en konkret plan for hva pasienten gjør ved forverring som å vite hvem man skal kontakte og også helst kjenner og har møtt før. Dette er helt avgjørende for å redusere risiko for selvmord og overdoser.

Vi trenger et nasjonalt løft

Så hva betyr dette for vår måte å organisere tjenester på? For det første må vi fortsette å bygge ut og ikke legge ned FACT-team. Kommuner og helseforetak må få tydelige signaler om at dette er en SKAL-tjeneste som alle pasienter har rett på uansett bosted. For mennesker som ikke ønsker denne tjenesten må vi ha et alternativ med klare retningslinjer for hva pasientene kan forvente både av spesialist og kommunale tjenester. Pårørende er ofte pasientenes viktigste ressurs – så den må tas vare på med å gi veiledning og avlastning.

Det er ifølge Riksrevisjonen ca 5200 mennesker med de mest alvorlige psykisk lidelsene og hvor det er svikt i alle ledd. Det trengs et nasjonalt løft etter modell av HVPU-reformen – en ansvarsreform i norsk helsevern for psykisk utviklingshemmede fra 1991. La pengene følge pasienten slik at de som tar ansvar ikke lider økonomisk. Lag konkrete handlingsplaner for hver enkelt pasient slik at tjeneste er tilpasset den enkelte i samvalg med pasient og pårørende. Dette vil ikke vil koste mer enn de ofte ineffektive tjenestene vi yter i dag.

Styret i Norsk psykiatrisk forening:

Lars Lien, leder

Shahram Shaygani, nestleder

Kristina Lorentzen

Melissa Weibell

Niclas Halvorsen

Thomas Bremnes

Ulrika Larsson

Jan Ivar Røssberg