Hvis arbeidsgivere skal betale for utdanning i psykoterapi, må de ha nytte av det

Dagens Medisin 26. september publiserte Anne Hilde Vassbø Hagen sin kronikk «Frykter at vi mister psykologenes behandlingskompetanse» om behovet for å bevare psykoterapispesialiseringene. Det er et viktig innlegg, og jeg er helt enig i betydningen av at behandlende psykologer får mulighet til å utvikle seg innen bestemte psykoterapiretninger. Psykoterapi er og blir en grunnstein i psykologfaget.

Når og hvordan bør fordypningen prioriteres?

Samtidig er det nødvendig å se nærmere på hvordan disse spesialistutdanningene faktisk er innrettet, og om de samsvarer med behovene i dagens psykiske helsevern. Spørsmålet er ikke om psykologer skal lære psykoterapi, men hvordan og når fordypningen bør prioriteres – særlig når det er arbeidsgivere i spesialisthelsetjenesten som skal finansiere utdanningen.

Dersom arbeidsgiver skal betale for spesialistutdanning, må utdanningen også gi et reelt gode for foretaket. Den må bidra til kompetanse som faktisk styrker tjenestene og som kommer pasientene til gode der behovene er størst.

I tråd med Prioriteringsveilederen

Dette er også i tråd med Prioriteringsveilederen for psykisk helsevern for voksne (Helsedirektoratet), som fastslår at spesialistressurser skal rettes mot pasienter med alvorlige og sammensatte lidelser – som psykoser, alvorlige affektive lidelser og pasienter med rus- og psykisk komorbiditet.

Veilederen understreker betydningen av forsvarlige pasientforløp, koordinering av tjenester, og vurdering av tiltakets nytte opp mot risiko ved ventetid. Dette er virkeligheten spesialisthelsetjenesten står i – og som videreutdanningene må forholde seg til. 

Hvorvidt disse prioriteringene alltid er optimale , er imidlertid en annen diskusjon.

Breddekompetanse er ikke byråkrati

Det er derfor viktig å korrigere et bilde som noen ganger tegnes – at de mer generelle og kliniske spesialitetene nærmest utdanner psykologer til å bli byråkrater eller saksbehandlere. Det er et feilaktig bilde, og det vitner om manglende forståelse for hvordan arbeidshverdagen i psykisk helsevern faktisk er.

Disse spesialitetene handler om å bygge breddekompetanse og forståelse for det komplekse systemet psykologer arbeider i. Det innebærer å håndtere lovverk knyttet til tvang og øyeblikkelig hjelp, forstå samhandlingen mellom tjenestenivåer, og møte alvorlig psykose, utviklingsforstyrrelser, ruslidelser og personlighetsforstyrrelser med trygg faglighet.

Dette utelukker selvsagt ikke at psykologer – også de som er relativt nyutdannede – får anledning til å utvikle seg innen psykoterapi. Tvert imot foregår det mye veiledning og kompetanseutvikling i ulike terapiretninger internt på arbeidsplassene, der psykologer får anledning til å utforske og fordype seg i ulike metoder i møte med pasientene. På denne måten bygges psykoterapikompetanse kontinuerlig, tett koblet til det kliniske arbeidet og de behovene tjenestene faktisk står i.

Presset på psykisk helsevern – og kompetansebehovet

Psykisk helsevern står i dag under stort press grunnet økt pågang. Prioriteringsveilederen er tydelig: Tjenestene skal prioritere pasientene med de mest alvorlige lidelsene og de største behovene.

For å ivareta dette samfunnsoppdraget trenger vi psykologer som kjenner systemet, som kan navigere i akutte situasjoner, og som har erfaring med komplekse tilstander. Dette er kompetanse som i mindre grad vektlegges i flere av dagens psykoterapiutdanninger.

Det betyr ikke at disse utdanningene er unødvendige – tvert imot. De kan være svært verdifulle. Men hvis de skal være relevante for helseforetakene, må de tilpasses tjenestenes faktiske behov.

Relevans og metode

Ta for eksempel emosjonsfokusert terapi (EFT), som Vassbø representerer – en metode med et omfattende teoretisk rammeverk og klart definerte intervensjoner, men som i liten grad omhandler arbeid med psykose, alvorlig personlighetsproblematikk, rus eller akutte kriser.

Slike tilnærminger har absolutt sin plass, men dersom de skal tilbys som spesialistutdanninger for helseforetakene, må de kunne vise at de gir relevant kompetanse til arbeid med de pasientgruppene spesialisthelsetjenesten faktisk er satt til å ivareta. 

Dersom flere psykoterapiretninger klarer å bygge videre på sin metode og utvide sitt nedslagsfelt mot mer komplekse pasientgrupper, vil de også bli mer relevante og attraktive for spesialisthelsetjenesten – slik man har sett med mentaliseringsbasert terapi (MBT), som nettopp ble utviklet for å møte pasienter med omfattende hjelpebehov.

Profesjonalitet, marked og ansvar

Jeg er ikke kritisk til at disse instituttene er private aktører eller at de har profittinteresser. Det er helt legitimt – slik fungerer all virksomhet i et marked. Men da må også de som etterspør tjenestene, altså helseforetakene, kunne forvente valuta for pengene. Hvis man investerer store summer i videreutdanning, må det gi et tydelig faglig og tjenestemessig utbytte. Ellers risikerer man at pengene forsvinner uten varig gevinst.

Et felles mål: Kompetanse som gagner pasientene

Psykoterapi er og skal være en grunnpilar i psykologfaget. Men spesialisthelsetjenesten har et samfunnsoppdrag: å møte de mest alvorlig syke. Derfor må videreutdanningene speile behovene tjenesten faktisk står i.

Det er flott at vi har et mangfold av tilnærminger og fagmiljøer. Men skal arbeidsgivere i det offentlige fortsette å finansiere psykoterapiutdanninger, må de også kunne se en tydelig nytteverdi – både for tjenesten og for pasientene med størst behov.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Frykter at vi mister psykologenes behandlingskompetanse

– Vestre kan starte med å sette seg inn i saken