Rådet for psykisk helse støtter innrømmelse fra psykiatere: – De tar temaet på alvor

Mangel på psykiatere, ressurskrise og pasienter som ikke får hjelp er blant utfordringene som psykisk helsevern står overfor.

Legebarometeret 2021 viste blant annet at 85 prosent av sykehusene meldte om utfordringer med å rekruttere psykiatere i løpet av det siste året. Rekrutteringsutfordringene, ubesatte stillinger og liten tid til pasientene legger press på kvaliteten i pasientbehandlingen, fastslo rapporten.

Samtidig viser tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO) at Norge i 2016 tronet øverst på lista over tetthet av psykiatere. Styret i Norsk psykiatrisk forening (Npf) tar selvkritikk og innrømmer at mange psykiatere ikke tilstrekkelig har avgrenset sine oppgaver.

«Vi tar på oss ansvaret for å ha bidratt til at psykiatere ikke godt nok har ivaretatt de mest alvorlig syke pasientene – og i stedet har brukt mye tid på det som andre kan minst like bra som oss», skriver psykiater og styreleder i Norsk psykiatrisk forening Solveig Klæbo Reitan, foreningsleder Lars Lien og medforfattere i en kronikk i Dagens Medisin.

– Jeg synes at det er veldig fint at psykiaterne nå er opptatt av oppgavefordeling, at de tar denne selvkritikken og at de tar temaet på alvor. Det er helt klart mange pasienter som ikke får god nok hjelp eller hjelp i tide, sier generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse.

Drukner i oppgaver

Kronikkforfatterne mener at norske psykiatere ofte har underkommunisert hva psykiatrisk sykdom er. Samtidig har mange ikke tilstrekkelig avgrenset egne oppgaver, man har villig gått inn i å følge opp alle pasientens behov.

Dette bidrar også til at psykiatere i dagens offentlige helsesystem opplever å «drukne» i oppgaver: man skal utføre en profesjonell psykiaterjobb og samtidig tilpasse seg et system hvor «alle gjør det samme», skriver de og påpeker at man ikke kan både gjøre alt det andre gjør, og samtidig profesjonelt gjøre det bare en psykiater kan gjøre.

Generalsekretær Tove Gundersen understreker at det er viktig at pasientene som har de alvorligste lidelsene får den hjelpen de har behov for. Hun viser til at mange pasienter med alvorlige psykiske lidelser også har somatiske plager og sykdommer.

Derfor er det viktig å ha god medisinsk kompetanse i tillegg, mener hun.

– Man utreder også for å utelukke at det er somatiske årsaker til plagene, slik at både når det gjelder utredning og behandling er det behov for spesialisert kompetanse, sier Gundersen.

Ulike grader av psykiske plager

En annen utfordring psykiatere ikke har kommunisert tydelig, ifølge kronikkforfatterne, omhandler differensiering av lidelser.

Selv om bevissthet om psykisk helse har økt i samfunnet, har man ikke vært tydelig overfor befolkningen, medier eller helseledere om at det finnes svært ulike grader av psykiske plager, erkjenner de og peker på tre ulike grader av psykiske plager.

Den ene omhandler livshendelser som den enkelte selv, lokalsamfunn, skole og familie kan håndtere, deretter lettere psykisk lidelse som førstelinja håndterer, og til sist alvorlig psykiatrisk sykdom som psykiatrien må ivareta.

Hvis psykiatere skal ta oppfølging som andre kunne ha ivaretatt, gjerne på kommunalt nivå, blir det for liten tid til psykiatrisk vurdering av nye pasienter, påpeker de.

Profesjonenes egenart

Noe av det som er viktig med oppgavefordeling og tilstedeværelsen av spesialisert kompetanse er at denne tilgjengeligheten vil føre til at pasienter kommer på riktig behandlingsnivå – og forhåpentligvis raskere også, mener Gundersen.

– Sannsynligheten for å få et bedre liv og for å bli frisk avhenger av at de får riktig behandling, og da må utredningen og behandlingen treffe det behovet som finnes.

Selv om man er opptatt av oppgavefordeling betyr ikke det at samarbeid og tverrfaglighet ikke er like viktig – for det er det, understreker hun.

– Det som ofte skjer når ulike profesjoner snakker sammen om oppgavefordeling og spesialisert kompetanse er at det kan føre til en diskusjon om profesjonene sin egenart. Jeg håper at vi greier å snu det til hva er det beste for våre pasienter og pårørende.