Fikk Utøyakatastrofen i fanget

Han forteller for første gang om det dramatiske helsearbeidet.
«Noe skjer på Utøya, flere er drept». Dette var beskjeden Bernt Ivar Gaarder (40) fikk. Han kastet seg i bilen og kjørte til Sundvollen, ble utnevnt til operativ helseleder og fikk konsekvensene av Utøya-katastrofen i fanget.
Det er en helt vanlig dag på jobben for fastlegen ved Hole medisinske senter i tettstedet Vik ved Tyrifjorden. Han får med seg nyheten om terroranslaget i Oslo før han drar fra kontoret og til Hønefoss. I fem-halv seks-tiden blir han som kommunelege i Hole ringt opp av sin kollega i buskerudbyen, kommunelege og legevaktsjef Karin Møller i nabokommunen Ringerike.
- Noe skjer på Utøya, flere er drept, forteller hun.
- Jeg kastet meg i bilen, og fra AMK-sentralen får jeg vite at flere titalls er drept, forteller han til Dagens Medisin, som er det første mediet Gaarder forteller sin historie til.
Fire leger allerede på plass
Ved Sundvollen blir han møtt av mange politibiler og ambulanser, og på Utvika camping er allerede flere leger fra Hole og Ringerike kommune på plass. Der hersker det kaos og mye forvirring, og det gjelder for Gaarder å skaffe seg et bilde av hva som kommer inn av skader så raskt som mulig.
Da han har fått forvisset seg om at det er et tilstrekkelig antall leger ved campingen, drar han til politiets kommandosentral på Esso-stasjonen på Sundvollen, et område som politiet etter en stund definerte som en sikker sone dit det var trygt å evakuere pasienter.
Politiets operative leder utnevner ham til operativ helseleder, og Gaarder rekvirerer Karin Møller som sin høyre hånd. Hun hjelper til med sorteringsarbeidet ved Utvika camping, der en ambulansearbeider er lokal skadestedsleder. Hun berømmer båtfolket som reddet så mange. De som kommer i land er våte og forfrosne, noen er uskadde, andre har betydelige skuddskader.
De alvorligst skadde sendes til sykehus med ambulanse, og etter hvert også med luftambulanse. Sykehuset og legevakten på Hønefoss blir stengt for inntak av andre pasienter på grunn av faren for flere terroranslag, ifølge Møller, som håndterer debrifing av båtfolket på campingen, mens Gaarder er med i kriseledelsen og arbeider på Sundvollen.
Rekvirerte hotellet
Til Sundvollen har det allerede kommet mange unge fra Utøya, i tillegg til de mange mediene som alt er på plass.
- Vi måtte ha et sted å samle alle overlevende og pårørende, og jeg tar kontakt med Sundvolden Hotel, som vi rekvirerer. Dette blir avgjørende for hva vi får til senere; det hadde ikke gått like bra å ta inn på for eksempel en skole, mener Gaarder.
Alle som ikke er alvorlig skadde, kommer til hotellet. De hotellansatte stripper sengene for dyner og tepper slik at de mange våte og kalde ungdommene skal få noe varmt rundt seg. Kommunens kriseteam hadde vært i sving få minutter etter at alarmen gikk, iverksatt kommunens kriseplan og blant annet sørget for at flere bedrifter fra Hønefoss kommer med lastebiler fulle av klær.
Behandlet pasienter i busser
Det strømmer på med unge; 400-500 i løpet av kvelden, og både Gaarder, psykologer og de andre i teamet ivaretar sine respektive oppgaver. Kriseteamet trer i kraft når utfordringene overgår hva den normale organisasjonen takler, og deres oppgave er å styre krisen. Kriseteamet hadde trent på mye, men denne situasjonen overgikk alt hva de hadde sett for seg.
Det ble ordnet med to busser som ble fylt opp med medisinsk utstyr og helsepersonell fra Ringerike sykehus. I bussene tok leger og sykepleiere hånd om unge med lettere akuttskader. Personer med skuddskader ble i utgangspunktet sendt direkte til sykehus, men slike skader dukket også opp på Sundvollen. Mange hadde falt og hadde skader eller kutt som måtte behandles. Etter hvert kommer også pårørende til hotellet.
«Å være til stede»
Inne i hotellet handler krisehåndteringen fra fagfolkene og de frivillige om å være til stede, lytte, gi mat, drikke og god omsorg og å bidra til ivareta ungdommens helse. Hjelpearbeidernes oppgave er å holde ting i gang til det lokale hjelpeapparatet i den enkeltes hjemkommune kan ta over og støtte dem i sorgen og den langvarige bearbeidelsen av den grufulle opplevelsen.
- En ting er å ta seg av 20-30 personer i krise, noe helt annet er det med flere hundre. Den første tiden handlet det i hovedsak om to ting: Hjelpe de unge til å kontakte sine nærmeste og å ta seg av dem i situasjonen der og da, forteller Gaarder, som ikke kan få berømmet de hotellansatte godt nok.

Fagfolk strømmet på
Fagfolk meldte seg til innsats forløpende og det var ingen problemer med å få nok folk. Gaarder trekker ikke minst frem det gode og nære samarbeidet med Ringerike kommune - med kommunelege Karin Møller i spissen - som én forklaring på at de lyktes så godt med hjelpearbeidet. Også Møller berømmer samhandlingen mellom de mange involverte fagfolkene.
- Uten hjelpen fra Ringerike og nabokommunene hadde vi ikke greid dette, understreker Gaarder. Han trekker også frem at Helsedirektoratet og andre sentrale etater var løpende involvert.
Helsepersonell fra nabokommunene tilbød sin innsats, to psykologer kom sågar i båt fra Modum-kanten. - Folk hadde et ekstremt ønske om å bidra. Vi var utrolig heldige som hadde så god tilgang på fagfolk. Fra fredag til tirsdag bidro 250 helsepersonell i det lokale krisearbeidet. Lørdag morgen ba vi om 20 fagfolk: Det kom 37 i tillegg til alle de frivillige fra Røde Kors og Norsk Folkehjelp, forteller han.
Vesentlig psykososial støtte
De som hadde fysiske skader, ble sendt direkte til sykehus. I hovedsak var det psykososialt krisearbeid som ble bedrevet på Sundvolden Hotel fram til tirsdag, da dette arbeidet ble flyttet til pasienthotellet på Rikshospitalet. Etter ett døgn forsvant de fleste unge, og de som var igjen, var hovedsakelig de pårørende til dem som fortsatt var savnet.
Daglig hadde de to-tre informasjonsmøter for pårørende. Gaarder frontet det helsemessige og fortalte hva helsepersonellet hadde å tilby. Blant annet var det viktig å understreke at de fikk nok mat og søvn. Mange trengte hjelp med fysiske ting, som hjerteproblemer og blodtrykksfall.
 - Vi hadde egne folk som gikk rundt og fanget opp dem som hadde behov for hjelp. Vi tilbød enkeltsamtaler og samtalegrupper, forteller han.
Mange pårørende knakk naturlig nok sammen lørdag morgen da de gjennom mediene fikk vite at 80 var savnet eller døde. Flere dager samlet Kripos også inn DNA-prøver fra pårørende av hensyn til identifiseringen av døde. Fagpersonellet på Sundvolden Hotel betjente også den døgnåpne pårørendetelefonen som ble etablert.
Måtte ikke bli utbrent
Kriseteamet satte etter hvert ned en gruppe som laget vaktlister, for det var viktig å sørge for at fagfolkene og de frivillige ikke brant seg ut, og for at man i ettertid skulle vite hvem som var på vakt til enhver tid. Prester, imaner, sykepleiere, psykologer, leger og andre fikk tildelt vakter.
Karin Møller hadde ansvaret for å sikre nok personell, i tillegg til å følge opp båt- og hyttefolket på Utvika camping. Det var tre-fire leger på vakt til enhver tid, og totalt deltok noen titalls leger de fire dagene de var operative på Sundvollen.
Som kommunelege 1 i 20 prosent stilling er Bernt Ivar Gaarder medisinsk ansvarlig i Hole kommunes kriseteam, som ledes av sosionom Jane Nordhagen. Hun organiserer og holder tak i de administrative sidene ved krisearbeidet for at han skal kunne konsentrere seg om det medisinske. Underveis får han bekreftet at denne rollefordelingen er gull verd i krisearbeidet.
Laget journalsystem
Ikke minst var det viktig å registrere alle som var involvert i katastrofen, og kriseteamet fikk laget et journalsystem som kunne følge de direkte involverte og de pårørende videre.
- I begynnelsen samlet vi bare informasjon om den enkelte, men etter hvert ble det nødvendig med et eget journalsystem for å sikre taushetsbelagt informasjon.  Vi fikk hjelp av et datafirma på Kongsberg til å få laget et eget journalsystem og en egen database.
Han sier det var ekstremt viktig å vite hvem som hadde vært på Utøya, men det var ikke lett å skaffe seg en fullstendig oversikt.
- Folk hadde meldt seg på sommerleiren, men kom ikke - eller kom for sent. Andre var gjester og besøkende, og noen hadde dratt derfra før de ble registrert. Etter hvert fikk vi etablert en database over pasientene. Kriseteamet ledet også registreringen av de overlevende på Sundvolden Hotel. Denne listen ble overlatt politiet og journalsystemet til pasienthotellet på Rikshospitalet som benyttet det videre, forteller Gaarder.
Han legger til at Hole kommune nå har fått tilbake alle journalene og samlet dette til ett system.

Vanskelig å skaffe seg oversikt
- Når jeg ser tilbake, er det godt å konstatere at det medisinske apparatet fungerte så godt som det gjorde, sier han, men han ser frem til evalueringen som han forventer at det er mye å lære av.
- Hva opplevde du som vanskeligst rent medisinsk og operativt?
- Utvilsomt å skaffe seg oversikt over type skader. I begynnelsen var det vanskelig å vite hva man stod overfor. Politiet visste heller ikke dette, svarer han.
Kommunelegen innrømmer at det var en tøff situasjon. Det gikk kontinuerlig 24 timer i døgnet, og selv sov han ikke de to første døgnene.
Debrifet av krisepsykolog
Etter at det hele var over, fikk de hjelp av krisepsykolog Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi i Bergen og seniorrådgiver og lege Anders Smith i Helsedirektoratet til debrifing. De fleste av de 250 helsearbeiderne og de hotellansatte som var med i hjelpearbeidet, takket ja til å delta. Båtfolket ved Utvika samt innvandrergrupper i kommunen hadde egne debrifinger i kommunal regi.
Dyregrov ledet arbeidet faglig, mens Smith organiserte det hele. Folk ble delt inn i grupper, blant annet ut fra at de hadde jobbet på samme tid og hadde mest mulig like opplevelser. Med Dyregrov i spissen fikk deltakerne satt ord på det som var vanskelig og fikk ledet tankene riktig vei.
- Hva opplevde du som spesielt vanskelig rent personlig?
- Det var nok å oppleve folks fortvilelse uten å kunne løse situasjonen for dem, men bare å være der. Nå etterpå vet jeg at det vi gjorde, betyr mye for mange, så vi er bevisst på å snu tankene våre i den retningen.
Møter mange igjen
De to neste dagene vil helsearbeidere i Hole kommune møte mange av de overlevende og etterlatte igjen, denne gangen på Utøya, der kommunen og Helsedirektoratet sammen har arbeidet frem et forsvarlig tilbud for de 1500 etterlatte og overlevende som ventes dit i forbindelse med den nasjonale minneseremonien 21. august.
Når vi passerer Utøya, ligger den der stille og forlatt i Tyrifjorden. Bare blomstene på land vitner om tragedien som utspant seg der den skjebnesvangre ettermiddagen og kvelden den 22. juli.
Dagens Medisin 13/2011