Spesialistutdanning som flaskehals – hvorfor systemet må endres

Helsedirektoratet har foreslått at spesialistutdanningen for psykologer skal bli en offentlig ordning. Psykologforeningen advarer mot økt byråkratisering og svekket faglighet. Det er forståelig at en organisasjon reagerer når et ansvar som i dag ligger hos dem, foreslås flyttet. Samtidig er det nødvendig å stille et mer grunnleggende spørsmål: Fungerer dagens system tilfredsstillende – for psykologene som står i tjenestene, for arbeidsgiverne og for pasientene?

For mange er svaret nei. Vi mener derfor at systemet både kan og må endres for å sikre bærekraftige tjenester, forutsigbare utdanningsløp og god pasientbehandling.

Psykologen i spesialisering

Spesialistutdanningen for psykologer er normert til fem år. I praksis tar det i gjennomsnitt rundt 7,5 år å gjennomføre – for mange enda lenger. Vår erfaring er at dette ikke skyldes manglende motivasjon eller faglig innsats, men et system som gjør det strukturelt vanskelig å oppfylle praksiskravene, særlig innen klinisk voksenpsykologi. Den største flaskehalsen er kravet om minimum ett års døgnpraksis.

Det er psykologens eget ansvar å søke og skaffe seg disse stillingene. I store foretak som OUS er dette i praksis nærmest umulig. Til tross for mange års erfaring fra spesialisthelsetjenesten, vurderes vi ikke som aktuelle for korte vikariater – verken internt eller eksternt. Søkerlistene er lange, ofte med 70 eller flere kvalifiserte søkere, og vi konkurreres ut av ferdige spesialister. Paradoksalt nok er disse vikariatene ofte verken lange nok til å dekke kravet om ett årsverk, eller til å tilfredsstille nye TPH-krav.

Det finnes verken tilstrekkelig antall stillinger, rotasjonsordninger eller systematisk tilrettelegging for hospitering. Samtidig har psykiatrien over mange år bygget ned døgnplasser. Likevel øker kravene:

Døgnpraksis er nylig også blitt et krav for spesialisering i psykoterapi. Resultatet er en voksende gruppe psykologer som står fast – klare til å fullføre spesialiseringen, men uten reelle muligheter til å oppfylle kravene.

Fra januar i år ble kravene til TPH-praksis ytterligere strammet inn. For psykologen i spesialisering betyr dette at døgnpraksis som også tilfredsstiller TPH-kravene, er enda vanskeligere å få. I realiteten må mange bytte jobb minst tre ganger for å dekke krav om ett år i poliklinikk, ett år på døgn og ett år med barn og unge – og nå sannsynligvis et fjerde bytte for å oppfylle TPH-kravene. Disse hyppige og uforutsigbare skiftene har konsekvenser langt utover den enkelte psykolog.

Konsekvenser for arbeidsgivere

Når psykologer må forlate faste stillinger for å oppfylle praksiskrav, får det betydelige konsekvenser for arbeidsgivere. Poliklinikker rammes særlig hardt gjennom hyppige utskiftninger, korte vikariater og gjentatte permisjoner. Ansettelsesprosesser, opplæring, innkjøring og nedtrapping er ressurskrevende, både administrativt og faglig.

I en allerede presset tjeneste binder dette opp tid og ressurser som kunne vært brukt direkte i pasientbehandling. En mer strukturert og forutsigbar spesialistutdanning vil derfor ikke bare gagne psykologene, men også bidra til bedre ressursutnyttelse og større stabilitet i tjenestene.

Konsekvenser for pasientbehandlingen

Det rammer også pasientene når tid og ressurser som kunne gått til å gi behandling, bindes opp i noe annet. Hyppige og uforutsigbare utskiftninger av behandlere har konsekvenser. Det er sjelden sømløse overganger når en psykolog forlater sin stilling. Behandlingsforløp avbrytes, ventelister øker og kontinuitet går tapt. Pasienter må forholde seg til stadig nye behandlere og gjenfortelle sin historie. Dette svekker både kvaliteten og effektiviteten i psykisk helsevern.

Alternative løsninger?

Helsedirektoratets forslag om å overta spesialistgodkjenningen åpner for en nødvendig diskusjon om hvordan spesialistutdanningen bør organiseres. I dag finnes det ingen forpliktelser for helseforetakene til å legge til rette for gjennomføring av døgn-, barne- eller TPH-praksis for psykologer. Dette står i sterk kontrast til legespesialiseringen, der utdanningsstillinger og rotasjon er en integrert del av systemet.

Spesialistutdanningen for psykologer er i dag lite fleksibel og i stor grad knyttet til tidsenheter fremfor definerte kompetansemål. Det er rimelig å spørre om deler av kompetansen kunne vært oppnådd gjennom mer fleksible løsninger, som hospitering, deltidsrotasjon eller kombinerte stillinger – uten at det går på bekostning av faglig kvalitet.

Debatten bør derfor ikke handle om profesjonspolitikk, men om gjennomførbarhet. Dersom en offentlig forankring kan bidra til tydeligere ansvar, bedre tilrettelegging og mer kompetansebaserte krav – med reelle løsninger for døgn-, barne- og TPH-praksis – er dette en diskusjon vi ikke lenger kan utsette.

Hva risikerer vi?

Hvis dagens utvikling fortsetter, risikerer vi at psykologer velger bort spesialiteten i klinisk voksenpsykologi fordi kravene i praksis er nær umulige å oppfylle. Hvorfor velge et løp som innebærer betydelig lengre forsinkelse enn andre spesialiteter? Konsekvensen kan på sikt bli mangel på spesialister innen klinisk voksenpsykologi – i en tid hvor behovet snarere øker enn avtar.

Et nytt system vil kunne være kostnadsbesparende, gi større kontinuitet for arbeidsgivere, ansatte og pasienter – og sørge for at flere psykologer oppnår spesialistkompetanse raskere. Det vil styrke både faglighet og pasientbehandling.

Ingen oppgitte interessekonflikter