Nokon kjem til å komme. Kanskje.
Jubelen over Jon Fosses Nobelpris i litteratur hadde knapt lagt seg, da Ingvild Kjerkol la fram forslag til statsbudsjett for 2024. Sjangermessig er det langt fra statsbudsjettet til Fosses litteratur, men noen fellestrekk som gir grunnlag for refleksjoner er det.
Vanligvis skriver Morten Dalsmo på vegne av Sintef i DM-panelet. Denne gangen er det hans kollega Frode Strisland som skriver.
FØRST OG FREMST åpner begges tekster for tolkning, og sinnelaget til den som leser teksten er svært viktig for hvordan teksten tolkes. Så står det mye mellom linjene, og det som ikke sies, kan være minst like viktig som det som sies!
Statsbudsjettet 2024 er Kjerkols andre utgivelse i denne føljetongen, men vi ser fortsatt ikke fullt ut hvor forfatterskapet hennes er på vei. Gjennom 2023 har det kommet en rekke frampek i form av NOU-er, stortingsmeldinger og ekspertuttalelser, men disse preger fortellingen i Statsbudsjettet mindre grad enn ventet. For vi venter fortsatt på noe som skal komme: Blant annet sier Kjerkol at hun skal gi ut storverket Nasjonal helse- og samhandlingsplan i tide til julehandelen. Det blir også ny organisering i den sentrale helseforvaltningen til nyttår. Vi må derfor trolig vente på Statsbudsjettet 2025 for å se virkelige endringer fra de mange utredningene?
Når vi i Sintef leser budsjettet, er vi opptatte av hvordan det bidrar til bærekraft, innovasjon, gode samfunnsløsninger og et konkurransekraftig norsk næringsliv. Vi hadde spesielt forventet at det allerede nå kom kraftfulle grep for å jobbe med bærekraften i helse- og omsorgssektoren. Allerede i februar i år leverte Helsepersonellkommisjonen en omfattende analyse om en varslet krise og peker på behov for tiltak og mer forskningsbasert kunnskap. Vi trenger altså å vite mer om hvordan vi skal organisere oss for å møte en fremtid der en større befolkningsandel er pasienter eller eldre. Tid for handling kalte kommisjonen meldingen sin, men ifølge Statsbudsjettet kommer ikke dette arbeidet skikkelig i gang i 2024 heller.
Det er positivt at Kjerkol foreslår 150 millioner til en ny helseteknologiordning for kommunene. For de har i sannhet ventet lenge.
HELSETEKNOLOGI. Det er positivt at Kjerkol foreslår 150 millioner til en ny helseteknologiordning for kommunene. For de har i sannhet ventet lenge. Den forrige forfatteren, Bent Høie, lot dem vente på Akson og siden Felles kommunal journal, før Kjerkol tok over pennen, gjorde et brått sceneskifte og varslet at nå skulle de heller vente på utredningen av en ny helseteknologiordning! Nå får kommunene et tydelig startsignal og støtte til å utrede behov og forberede anskaffelser av velferdsteknologi og journalløsninger. Dette gir også håp for norske e-helseleverandører til at det kommer et oppsving i markedet. Betyr dette at ventingen endelig er slutt nå? Neppe, for nå starter ventingen på at de kommunale rådmennene finner penger til selve anskaffelsen på sine knappe kommunebudsjetter.
En annen budsjettnyhet som fikk mye oppmerksomhet, var at det skal bevilges 104 millioner til helse- og omsorgsforskning i kommunene. Det er ingen tvil om at det er stort behov for mer helseforskning i kommunal sektor. Men hedres den som hedres bør, for disse pengene bevilges fra Sandra Borch og Kunnskapsdepartementet, og ikke fra HOD. Vi er glade over penger til kommunal helse- og omsorgsforskning, men dette er ikke “nye penger”. Vi er derfor tilsvarende bekymret for at pengene tas fra rammene som tidligere ble brukt til konkurranseutsatt forskning og innovasjon i regionale forskningsfond, som har vært en viktig for oppstartsbedrifter iblant annet helsenæringen. Staten gir, og staten tar. (Og noen blir sittende og vente).
UKLARE HOVEDROLLER. «Statsbudsjettet» er en krevende sjanger, og det er umulig å gjøre alle lesere fornøyde. Nobelprisvinner Fosse har en liten og konsentrert historie med få aktører, som Han, Hun og Mannen i Nokon kjem til å komme. Kjerkol har derimot et stort aktørgalleri og mange parallelle historier. Der Bent Høie hadde Pasienten (og Pasientens helsetjeneste) som sin hovedkarakter (før Viruset skapte drama), er det foreløpig mer uklart hvem som spiller hovedrollene i Kjerkols verk. Blir det den «Bærekraftige helsetjenesten», «Helsepersonellet» eller Alle, som i «Alle skal med», som kanskje blir hovedfiguren? Kjerkol tar seg god tid til å utvikle historien, så det er lett å bli utålmodig. Har vi tid til dette? Vi tror det blir viktig med tydelige prioriteringer framover. Kjerkols andreutgivelse framstår i så måte litt uforløst, og vi venter fortsatt på at forfatteren skal finne sitt klare uttrykk. Om ikke før, så håper og tror vi derfor at noe kommer til å komme i Statsbudsjettet 2025.
Ingen oppgitte interessekonflikter
