Når hørte du sist om en ny mirakelkur?

I MIN STUDIETID på 1970-tallet var askeavkok alternativmedisinens universalmiddel. Det handlet ikke om det som blir igjen når bålet er brent ned. Nei, det handlet om oppkok av kvister, bark og blad av ask, selveste Yggdrasil-treet, verdenstreet i norrøn mytologi. Drukket som te, skulle askeavkok hjelpe mot det meste av helseplager, fra kløe til kreft.

Etter hvert som skuffelsen bredte seg, sank etterspørselen.

Alt har sin tid.

DOKUMENTERT BEHANDLING. Det skal i sannhetens navn sies at også den såkalte skolemedisinen har hatt sine tvilsomme metoder. Forskjellen mellom de to tradisjonene ligger i ønsket om, og evnen til, å undersøke effekten av tiltak, og ikke minst viljen til å ta konsekvensen av resultatene av slike undersøkelser.

Kunnskapsbasert medisin er et begrep fra 1990-årene. Med bedre dokumenterte behandlingsmetoder enn før er det et paradoks at bruken av udokumentert, alternativ medisin økte nettopp på denne tiden. Homøopati, akupunktur og soneterapi var de mest benyttede terapiformer, ifølge Aarbakke-utvalgets utredning i 1998.

I kjølvannet av utredningen ble Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ Medisin (Nafam) etablert i 2000. I sin første kartlegging i 2007 fant de at halvparten av befolkningen hadde mottatt alternativ behandling siste året.

FORKLARINGENE. Hvorfor søkte folk alternative behandlere når helsetjenesten endelig kunne tilby effektiv behandling? Det finnes det mange forklaringer på. Ikke alle handler om troen på alternativer.

Demokratiseringsbølgen – med opprør mot autoriteter og etablerte strukturer – rammet også medisinen. Individualismen ledet mange på jakt etter personlige valg, og velstanden ga nye økonomiske muligheter.

Komplementær medisin ble en ny term som markedsførte alternativene som ufarlige supplementer. Samtidig økte bevisstheten om legemidlenes bivirkninger og at høypotent medisinsk behandling kan ha mange uønskede følger.

HVA SKJER NÅ? Skepsisen til alternativ medisin øker i befolkningen. Dette har fått lite oppmerksomhet – endatil i fagmiljøer. I dag er det 30 prosent som mener at «naturleger og naturmedisin kan ofte yte hjelp der vanlige leger og medisin kommer til kort». For tyve år siden var det 70 prosent. Ifølge Nafkam oppga 20 prosent å ha mottatt «en eller flere alternative terapier fra utøver innenfor eller utenfor det offentlige helsevesenet» i 2020. Dette er en halvering fra 2012. Bruken av homøopati er drastisk redusert; 0,4 prosent i 2020 mot 2,9 prosent i 2012. Den hyppigste alternative terapien nå er massasje, som neppe er så alternativt uansett.

Holdningsendringen viser seg også i mediene, som har blitt mer kritiske til det alternative. Mer helsekompetanse, høyere utdanningsnivå og enklere tilgang til kvalitetssikrede kunnskapskilder har sannsynligvis hatt stor betydning for utviklingen. Tilliten til kvaliteten i det offentlige helsevesenet er fortsatt høy. Der er tilgjengeligheten og kapasiteten det største problemet.

HOLDNINGER I ENDRING. Takhøyden og mangfoldet i den etablerte helsetjenesten er samtidig blitt større. Spenningen mellom vitenskapelig medisin og alternativ medisin har blitt mindre. Lovfestede pasientrettigheter har endret maktforholdet mellom pasient og behandler og gitt større toleranse for individuelle valg. Egenbehandling dominerer nå befolkningens bruk av alternative metoder.

Aksepten for ulike selvhjelpsteknikker, som mindfulness og meditasjon, er stor. Naprapater og osteopater har endatil blitt autorisert helsepersonell. Det må tilføyes at autoriseringen ble vedtatt av Stortinget på tross av advarsler fra bredt faglig hold, inkludert Helsedirektoratet.

«DET VIRKER FOR MEG». Den største utfordringen i dag er kanskje nordmenns ukritiske bruk av over tre milliarder kroner årlig til kosttilskudd. «Det virker for meg» er en snedig form for markedsføring der språkbruken («komfortable ledd») er nøye tilpasset lovgivningen. Det er nemlig ikke tillatt å gi inntrykk av at kosttilskudd forebygger eller behandler sykdom. Subjektive beretninger om bedre hukommelse, allmenntilstand eller trivsel er vanskelig å etterprøve.

Helsemyndighetene konsentrerer seg om potensielt farlige preparater. Manglende effekt overlates til forbrukermyndighetene, som ikke ser ut til å prioritere feltet. Kanskje står tiltroen til «lurium» også på dette feltet for fall. Folkevettet skal ikke undervurderes.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er styreleder i Det norske medicinske Selskab. Han har vært redaktør av Tidsskriftet, direktør i Kunnskapssenteret og generalsekretær i Legeforeningen.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 03-utgaven.