Lindrende sedering er avansert helsehjelp til døende
Lindrende sedering er svært viktig for å sikre god lindring i livets slutt, også i de vanskeligste tilfellene. Slik avansert helsehjelp bør ikke betraktes som etisk problematisk, men snarere som en etisk plikt når lidelsen ikke kan avhjelpes på annen måte.
SOMMEREN 1998 ble overlege Stig Ottesen, en erfaren anestesilege med lindrende eller palliativ behandling som spesialitet, anklaget av en legekollega for å ha drept 11 kreftpasienter. Prosessen, kjent som Bærum-saken, ble gjenstand for et voldsomt mediekjør. Flere uten tilstrekkelig kompetanse, inkludert leger, og uten å kjenne sakens essensielle detaljer, uttalte seg med stor skråsikkerhet: Her var det snakk om drap.
Ottesen ble anklaget for å ha overdosert pasientene, altså for å ha gitt langt mer av kraftige medisiner enn det som var nødvendig for å lindre, med det formål å fremskynde døden, altså straffbar eutanasi.
Basert på praksis, forskningslitteraturen og lovgivningen internasjonalt, kan eutanasi defineres slik: «En leges eller sykepleiers injeksjon av dødbringende medikamenter, på en kompetent pasients frivillige forespørsel.»
LINDRENDE SEDERING. Etter langvarig og svært grundig politietterforskning og involvering av en rekke sakkyndige, ble samtlige 11 tilfeller henlagt av statsadvokaten.
Ottesen hadde benyttet behandlingsformen lindrende sedering, som Legeforeningen i kjølvannet av saken utviklet nasjonale retningslinjer for. Her heter det: «Med lindrende sedering menes medikamentell reduksjon av bevissthetsnivået for å lindre lidelse som ikke kan avhjelpes på annen måte.»
Det er såkalt refraktære symptomer som ligger til grunn for behandlingen, det vil si symptomer som ikke kan lindres så lenge pasienten er våken. I slike tilfeller får pasienten medisiner for å redusere bevisstheten, og dør i denne tilstanden.
Lindrende sedering er aktuelt ved smerter, pusteproblemer/kvelning, kvalme og uro/forvirring som gir utålelig lidelse mot slutten av livet. Behandlingen kan tilbys kreftpasienter, men også andre pasientgrupper, eksempelvis dem med den nevrologiske lidelsen ALS.
AVGJØRELSEN. Behandlingen er inngripende ettersom den helt eller delvis fratar pasienten evnen til selvbestemmelse/autonomi, noe som gjør at man ikke kan ta lett på beslutningen om å igangsette den.
Den endelige avgjørelsen om å tilby behandlingen, tas av en erfaren overlege. I beslutningsprosessen legges det stor vekt på pasientens eventuelle ønske om lindrende sedering. Dersom pasienten er for syk til å uttrykke sin mening, vil man spørre pårørende hva de tror pasienten ville ha ønsket. Det er også nødvendig med en tverrfaglig diskusjon for å avklare om mindre inngripende tiltak kan gi pasienten nødvendig lindring. En beslutning om å starte lindrende sedering, samt selve gjennomføringen, skal dokumenteres grundig i pasientens journal.
Vitenskapelig sett kan man ikke vite om livsforkorting forekommer. En tenkt studie har blitt kalt «etisk umulig» fordi det selvsagt ikke lar seg forsvare at en ikke hjelper den ene halvparten av pasientene
I ALLER SISTE FASE. Det kan ikke utelukkes at lindrende sedering i noen tilfeller forkorter livet noe, som en bivirkning. Men all medisinsk behandling medfører risiko for bivirkninger. For eksempel kan en pasient dø på operasjonsbordet under en livreddende, men risikofylt operasjon. Det gjør ikke kirurgen til drapsmann.
Forskningsdata fra Ahus har vist at pasienter som mottok lindrende sedering på grunn av smerter, vanligvis levde i flere dager etter oppstart, mens de fleste pasienter som fikk behandlingen grunnet pustevansker, døde innen et døgn. Disse funnene indikerer at lindrende sedering bare ble gitt i aller siste fase av sykdomsforløpet.
«ETISK UMULIG». Vitenskapelig sett kan man ikke vite om livsforkorting forekommer: For å finne det ut, måtte man ha utført en randomisert, kontrollert studie der halvparten av pasientene som trengte lindrende sedering, fikk behandlingen, mens resten ikke fikk den. Formålet ville ha vært å observere hvilken av gruppene som levde kortest. Men en slik tenkt studie har treffende blitt kalt «etisk umulig», for det lar seg selvsagt ikke forsvare at en ikke hjelper den ene halvparten av pasientene.
Klinisk, derimot, ser vi ofte at smerte hos pasienter med kort forventet levetid forårsaker et adrenalin-utløst stress, noe som gir stor belastning på blodomløp og pust. Men når smertelindring demper dette stresset, stabiliserer sirkulasjonen seg, og pasienten som fremstod som ustabil og umiddelbart døende, kan leve noe lenger.
Kunnskap om at lindrende sedering er en tilgjengelig og anerkjent behandling, gir trygghet for mange pasienter og pårørende som er bekymret for utålelig lidelse når døden nærmer seg
EN ETISK PLIKT. Lindrende sedering er et meget potent verktøy i den medisinske verktøykassen. Det er svært viktig for å sikre god lindring i livets slutt, også i de vanskeligste tilfellene. Kunnskap om at lindrende sedering er en tilgjengelig og anerkjent behandling, gir også trygghet for mange pasienter og pårørende som er bekymret for utålelig lidelse når døden nærmer seg.
Slik avansert helsehjelp bør ikke betraktes som etisk problematisk, men snarere som en etisk plikt når lidelsen ikke kan avhjelpes på annen måte. Da tilfredsstiller lindrende sedering også helsepersonellovens krav til «faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp», og unødvendig lidelse kan unngås i livskvelden.
Tilleggsopplysning: Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at Lars Johan Materstvedt er tidligere forsker i Kreftforeningen, medlem av Legeforeningens arbeidsgruppe for lindrende sedering
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 04-utgaven
