Leger uten helse

Kronikk.

I STARTEN av juni i år kunne vi lese om en ung kvinnelig lege som tok sitt eget liv. Hennes forlovede delte et innlegg på facebook hvor det beskrives en stor arbeidsbelastning som gikk ut over både psykisk og fysisk helse. Hun hadde en arbeidssituasjon med et høyt arbeidspress som innebar mye tid borte fra familien og lite tid til hvile. Dette førte til mye dårlig samvittighet og en følelse av utilstrekkelighet på alle arenaer. Hun bestemte seg for å gå over til det private med håp om bedre betingelser, men kom aldri så langt.

DET BESKRIVES en arbeidshverdag som dessverre ikke er ukjent i arbeidet som lege. Det er dokumentert at leger har forhøyet selvmordsrate og kvinner har høyere risiko enn menn. Man kan ikke sikkert vite hvorfor et menneske tar sitt eget liv. Det er sammensatt, personlig, og personens yrke er bare ett aspekt. Legekulturen har tradisjonelt sett vært preget av prestasjonsfokus og taushet om egne problemer. Vi kan ikke ha et offentlig helsevesen der man ignorerer legers behov for beskyttelse mot helseskadelige arbeidsavtaler. Vi vil ha mer åpenhet, slik at ingen trenger å sitte alene med følelsen av utilstrekkelighet som så mange av oss kjenner seg igjen i.

ARBEIDSMILJØLOVEN GJELDER også for leger. Samtidig åpner vernebestemmelsene opp for at sykehusleger kan jobbe lenger og mer enn andre arbeidsgrupper. En vakt som i utgangspunktet ikke skulle overstige 9 timer, kan strekke seg til 19 timer per vaktdøgn. En arbeidsuke som vanligvis begrenses til 40 timer per 7 dager, kan utvides til 60 timer. Fastleger som selvstendig næringsdrivende er unntatt arbeidsmiljøloven. De har ingen regler på arbeidstid eller hviletid. I tillegg til en gjennomsnittlig arbeidsuke på over 50 timer er man pålagt legevaktsarbeid, dette for å dekke behovet for øyeblikkelig hjelp i kommunen på kveld, natt og helg. Mens man i storbyene kan komme unna med et par vakter i måneden, har man for eksempel i en kommune med to fastleger vakt annethvert døgn.

DET ER godt dokumentert at nattarbeid og lange arbeidsøkter har negative konsekvenser helsemessig, det øker risiko for blant annet ulike kreftsykdommer, hjerte- og karsykdommer og demens, og psykiske sykdommer som angst og depresjon. Det er også vist at kvaliteten på arbeidet som utføres går ned i takt med økende antall timer på jobb. I kjølvannet av hendelsen der en kollega tok sitt eget liv, er det på sin plass å stille spørsmål til forsvarligheten ved unntakene fra arbeidsmiljøloven. Strekker vi oss så langt for å sikre en forsvarlig helsetjeneste at det går på bekostning av legers liv og helse? Flere leger beskriver en vakthverdag hvor man hverken rekker å spise, drikke eller å gå på toalettet. Det er noe grenseløst over denne arbeidskulturen som man kan lure på hvor kommer fra.

LEGEROLLEN HAR endret seg betydelig gjennom tidene. Leger har ikke lengre den tradisjonelle autonomien som de engang hadde. Det er i dag standardiserte retningslinjer og kliniske behandlingsprogrammer, i tillegg er det økende grad av pasienters medbestemmelsesrett. Alle disse faktorene er viktige og riktige, men fører samtidig til redusert klinisk selvbestemmelse.

TIDLIGERE HADDE legen mer tid til å styre egen hverdag med faget og pasientene i fokus, mens andre nå i langt større grad styrer legens arbeidshverdag. Det er stadig mer byråkrati og økende rapporteringskrav. I tillegg er det flere instanser og yrkesgrupper man skal forholde seg til. Sykehusene går i retning av å bli bedrifter, der pasientene er produkter. Helseforetakene vegrer seg for valg som potensielt innebærer negative økonomiske konsekvenser.

LEGER JOBBER mye overtid, ofte gratis og alene. Vi ser en gjennomgående overtidskultur hvor overtid ikke føres, enten pga press fra ledelse, eller fra kollegaer, i form av at ingen andre fører. Det er ingen tvil om at dette fører til et unødvendig arbeidspress. Man har dyrket et ideal om legen som et overmenneske. Et eksempel på dette er at leger i mindre grad enn andre yrkesgrupper, som for eksempel sykepleiere, har debrief etter belastende hendelser. Er dette noe leger er «for gode»  for? Har ikke vi det samme behovet? Legen har gjerne hatt hovedansvaret, og har måttet ta raske og avgjørende beslutninger, ofte på sparsomt grunnlag. Vi er også mennesker med behov for å føle psykologisk trygghet og mestring på arbeidsplassen.

KULTUREN MED en slags nullvisjon om sårbarhet fører gjerne til at man presser seg selv til det ytterste, og kan virke som en god drivkraft i jobben. Ulempen er at det for de aller fleste er uoppnåelig, og til slutt gir en følelse av å ikke strekke til, og være mislykket. Hvis man da ikke har en plattform hvor man kan få støtte, anerkjennelse og fellesskap, blir hverdagen uholdbar og faren for utbrenthet øker. Det er et tankekors at Modum bads tilbud for utbrente leger har hatt økende pågang de siste årene.

DET HAR vært en endring i arbeidsmarkedet for leger de siste årene. Tidligere var det offentlige arbeidsgivere som dominerte, mens det nå er en økende privat sektor og todeling av helsevesenet. Årsaken er multifaktoriell, men bedre arbeidsvilkår med mindre arbeidsbelastning og høyere lønn forklarer noe av skiftet. Det er problematisk at det offentlige helsevesenet tappes for kompetente hoder så lenge ledelsen på toppen ikke bedrer situasjonen. Kronisk underkapasitet i det offentlige øker belastningen på hver enkelt. I tillegg bruker man store summer på innleid personell, noe som spiser av midlene til faste ansatte.

HVOR KOMMER dette økte behovet for arbeidskraft og utvidelse av helsetjenesten fra? Overdiagnostikk og overbehandling er et betydelig problem i norsk helsevesen. Det private helsevesenet tilbyr helsetjenester på kommersielt grunnlag, med de unødvendige utredningene og behandlingene dette fører med, og da i det offentlige helsevesenet. Tvinges leger til å presse seg selv utover det som er forsvarlig for å dekke et behov som strengt tatt ikke burde dekkes? En kritisk gjennomgang av ressursbruken i norsk helsevesen er på sin plass, og det blir en viktig brikke i løsningen på fastlegekrisen.

SITUASJONEN VI nå står i er uholdbar. Vi fortjener et forsvarlig arbeidsmiljø og en arbeidsbelastning som gir rom for et liv ved siden av jobben. For å oppnå dette må det skje endringer på systemnivå og en kulturendring blant leger. Vi må ta vare på egen helse, slik vi ber pasientene om å gjøre. Ingen av oss er overmenneskelige og det må være rom for å vise dette overfor kolleger og på tvers av fag. Leger må leve.

Ingen oppgitte interessekonflikter.