- Legens ansvar å skaffe tolk

Alle fastleger mottar denne uken et brev fra Sosial- og helsedirektoratet: De påminnes om at kvalifiserte tolker skal brukes så fremt det lar seg gjøre, og SHdir presiserer at det er legens ansvar å oppheve språkbarrierer mellom pasient og lege.
SHdir fremholder at dersom det ikke er tilgang på kvalifisert tolk, må legen vurdere å avtale ny time eller vurdere å bruke skjermtolking.
Også når pasienten er uenig
- Telefontolking anbefales kun til enkle beskjeder. Tolk bør brukes selv om situasjonen vurderes som «enkel». Pasienter med mangelfulle norskkunnskaper har rett til å få dekket kostnader ved bruk av tolk - uavhengig av hvor lenge de har bodd i Norge, og uavhengig av om «de burde ha lært seg norsk», sier divisjonsdirektør Frode Forland i SHdir.
Han sier videre at legen må vurdere om tolk er nødvendig, og det er legen som skal bestille kvalifisert tolk. Dette gjelder også når pasienten selv måtte mene at det ikke er behov for tolk - eller måtte ønske å bruke et familiemedlem eller en annen person som ikke er kvalifisert som tolk.
Kommunene betaler
SHdir minner legene om at det er kommunene som dekker utgiftene til bruk av tolk. I kommuner med kommunale tolketjenester dekkes utgiftene til tolk av tolketjenesten.
- Uansett er det kommunen som skal dekke utgiftene og som skal sørge for tilgjengelige tolketjenester, sier Frode Forland.
Bakgrunnen for brevet er en undersøkelse som SHdir og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) publiserte i mars. Den viser at det er behov for bedre rutiner for bestilling og bruk av kvalifisert tolk i allmennlegetjenesten - og at kommunene gjennomgår sine planer, budsjetter og tjenester med tanke på behovet for tolking.
Likeverdige tjenester
Det skal tilbys likeverdige helsetjenester til alle, uavhengig av språklig bakgrunn. Tolking er for mange en forutsetning for å benytte helsetjenester, og en forutsetning for forsvarlig helsehjelp. Fastlegene og kommunene må sørge for å ha robuste systemer for kvalitetssikring av tolking i allmennlegetjenesten.
I Oslo, og i en rekke andre kommuner, har kommunen en egen tolketjeneste der fastleger kan rekvirere tolk, og der utgiftene dekkes av tolketjenesten. Det anbefales at kommuner som ikke har egne tolketjenester, tar aktiv del i arbeidet med å anskaffe kvalifiserte tolker, eventuelt gjennom interkommunalt samarbeid.
Kommunenes ansvar
I brevet fra direktoratet går det også frem at kommunene har ansvaret for å klargjøre og gjøre kjent rutiner for bestilling av kvalifisert tolk.
Det er også kommunen ansvar å sørge for at helsepersonellet i kommunen har nødvendig kompetanse om hvordan de skal bruke tolk, og det er deres oppgave å sørge for at det blir satt av midler til tolk i kommunenes budsjett- og planarbeid.
Det bør også innføres rutiner for tilbakemelding om behov og bruk av tolk fra tjenestene til kommunene.
Kvalitetssikring av tolking
Direktoratet anbefaler kommunene å kreve at helsepersonell i kommunen benytter tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister. Dette registeret har oversikt over praktiserende tolker og deres kvalifikasjoner.
I undersøkelsen om leger og bruk av tolk gikk det frem at familie-medlemmer og barn brukes som tolker. SHdir er nøye med å presisere at barn ikke skal brukes som tolk. - Dette gjelder for øvrig også familiemedlemmer, slektninger, venner, eller personale som tilfeldigvis arbeider i helseinstitusjoner eller mottak. De skal heller ikke benyttes som tolker.
Ny veileder
Innen utgangen av året skal en Veileder om kjøp av tolketjenester til offentlige virksomheter og bruk av Nasjonalt tolkeregister (IMDi) foreligge.
- Den kan fungere som et hjelpemiddel for å definere kvalitetskrav ved kjøp av tolketjenester. Den vil også gi tips om hvordan offentlige tjenesteytere selv kan være med på å styrke tolkingens kvalitet, gjennom å etterspørre kvalifiserte tolker og stille krav til kvalitet, sier Forland.
Dagens Medisin 29/07