Når helsepersonell opptrer som moralens voktere

Siri Ramberg Stav, sykepleier

SOM UTDANNET SYKEPLEIER har jeg gjort meg noen tanker om hvor galt det kan gå når helsepersonell moraliserer og fordømmer – i stedet for å respektere og hjelpe pasienten. Denne holdningen er dessverre svært utbredt i helsevesenet.

På grunn av en rekke fysiske skader jeg ble påført i ung alder, skuldre ute av ledd, avrevne leddbånd og sener og brukne bein, måtte jeg gjennomgå cirka 20 operasjoner gjennom nesten like mange år. I dag er jeg lappet sammen med skruer og bolter, jernplater og kunstige ledd. Jeg fikk også en stor svulst i magen som nesten kostet meg livet. Resultatet ble adheranser – sammenvokste tarmer. Jeg har likevel klart å omskolere meg. Jeg er funksjonshemmet, men klarer å jobbe 100 prosent i en administrativ jobb der arbeidsplassen er tilrettelagt for meg.

FORDOMMENE. Smertene har fulgt meg som en vond sky gjennom alle disse årene. Men takket være god smertelindring og kyndig hjelp fra smertesenteret ved sykehuset kommer jeg meg gjennom dagen. Et morfinplaster som skiftes hver uke, og depottabletter som jeg må ta hver morgen for å komme meg opp av senga og begynne å bevege meg, gjør at jeg holder smertene i sjakk og ikke er en byrde for samfunnet.

Hver eneste gang jeg møter helsevesenet, møter jeg fordommene; «Hun velger å ta opiater», sa en lege. Velger? Hadde jeg hatt et valg, ville jeg ha vært frisk og ikke tatt et eneste medikament. Men jeg har ingen valg. Uten sterke smertestillende midler ville jeg ikke kunne jobbe, og jeg er redd jeg ikke ville ha greid å leve lenger. Det er sterke påstander, men uten smertelindring har jeg «store kniver» i kroppen som stikker og hugger i bein og nerver.

«VALGET». For en stund tilbake måtte mannen min ringe ambulansen. Magen hovnet opp og jeg hadde sterke smerter. Jeg ble innlagt med tanke på ileus. Dette visste jeg kunne komme etter den store buk-operasjonen.

I mottakelsen møtte jeg en lege, som nærmest spyttet på meg mens hun freste: «Det er ikke rart du har forstoppelse, du som velger å ta opiater». Der kom det igjen; «velger». Jeg var for dårlig til å opponere, men jeg prøvde å fortelle at jeg ikke er en rusmisbruker, men en hardt kvestet kvinne som får forskrevet opiater på blå resept. Jeg snakket til døve ører. Det var ene og alene min egen feil. «Sånn går det når du tyller i deg dette stoffet».

Jeg kjente gråten kom, men samtidig bet jeg sammen tennene. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har møtt slike holdninger, og jeg bestemte meg for ikke å la meg knekke denne gangen heller.

SMERTENE. Etter møtet med legen i mottakelsen ble jeg sendt videre. Jeg lå fastspent på en transporttralle og kunne ikke røre meg. Smertene i magen var uutholdelige, og jeg ba sykepleieren som kjørte meg, om å få noe for smertene. Jeg var helt utslitt etter flere dager med ekstreme smerter i magen. Sykepleieren mente at jeg ikke trengte smertelindring, jeg som sto på morfin fra før.

Jeg ble kjørt inn på et mørkt rom. Fortsatt fastspent på transporttrallen. Klokka var 03:00 om natta. Det var ingen ringesnor i nærheten og jeg hørte ingen mennesker. Jeg lå alene med sterke smerter i flere timer uten at et eneste menneske så inn til meg. Jeg kom meg heller ikke løs, og var etter hvert for utmattet til å rope på hjelp.

Klokken 0800 kom en sykepleier inn på rommet. «Neimen, ligger det noen her også?», er det første han sier. Jeg er for utslitt til å svare, og tårene renner. Legen hjelper meg løs fra tralla slik at jeg kommer på toalettet. Jeg har så vondt i magen at beina knekker under meg. I tillegg vet han ikke at jeg har proteser og avstivinger i flere ledd. Håndteringen blir temmelig hardhendt, så jeg skriker til. Jøss, så tander du er, da, sier han og rister oppgitt på hodet.

«OPIODENE». Sykepleieren prøver å finne ut hvor jeg skal være. Etter en stund trilles jeg ned til observasjonsenheten og får en seng på et knøttlite rom uten vindu. Det ser mer ut som et stort bøttekott enn et pasientrom. En ny kvinnelig sykepleier kommer inn til meg og hilser. Jeg forklarer at jeg har vanvittige smerter i magen og ber om noe smertestillende. Hun forsvinner ut, og etter noen minutter kommer en kvinnelig assistentlege inn.

«Vi ser i journalen din at du bruker opioder», sier hun. Ja, sier jeg, og forklarer årsaken. Hun er ikke interessert i min historie og avbryter før jeg nesten har kommet i gang. Hun sier at jeg mest sannsynlig har forstoppelse i tykktarmen fordi jeg velger å ta sterke medisiner. «Velger»...

Fortvilt prøver jeg å forklare at jeg har adheranser i tynntarmen, og at smertene sitter høyt oppe på venstre side, ikke nedover. Ingen respons.

MOTVILJEN. Hun forordner klyster, ingen smertelindring, ikke mat og litt drikke. I løpet av de døgnene jeg lå i bøttekottet på sykehuset, gjennomgikk jeg tre runder med klyster. Jeg fikk ingen smertelindring, og magen min var like stor og smertefull. Sykepleieren behandlet meg som om jeg var en forbryter. Hun klarte ikke å skjule holdningene hun hadde overfor en rusmisbruker som meg. Ingen av klyster-rundene hadde effekt, bortsett fra at jeg besvimte flere ganger av smertene det påførte meg.

Etter to døgn hadde jeg ikke fått noe mat, og nesten ikke drikke. Sykepleieren mente at når ingen ting kom ut, skulle ingen ting inn heller. Jeg lå stort sett i en slags transetilstand av smerter. Ut i andre døgnet ble jeg kjørt til CT-abdomen.

Mannen min kom og så til meg flere ganger. Han var sjokkert over hvor dårlig jeg var og hvor lite hjelp jeg fikk. Legene kom og gikk. Unge turnuskandidater, som alle så på meg med avsky, fortalte hvor ille det kunne gå når man tyllet i seg opioider. Opioider stopper opp hele tarmfunksjonen, så dette er en selvpåført situasjon, mente en av legene.

JOURNALEN. Til slutt var mannen min så sint og fortvilet over mangelen på respekt og adekvat helsehjelp at han forlangte å snakke med ansvarlig lege. Etter mange timer kom én av turnuslegene inn. Hun sto i døra og hadde ikke tenkt å snakke med oss så lenge.

Mannen min ba henne om å sette seg, og spurte: – Har du lest journalen? Har du satt deg inn i hvorfor hun må ta sterke smertestillende medisiner. Legen vred seg på stolen og måtte innrømme at det hadde hun ikke. Hadde du lest journalen, hadde dere kanskje skjønt hvorfor. Jeg har sittet på sidelinjen og sett at dere har behandlet kona mi som et annenrangs menneske og som en durkdreven rusmisbruker. Ikke får hun smertelindring når smertene herjer, ikke får hun mat og drikke, og ikke et eneste vennlig blikk er å oppspore hos dere.

Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å delta i samtalen.

Legen ble hvit i ansiktet. Har hun ikke fått verken mat eller drikke? Nei, kunne vi begge bekrefte. Jeg var helt uttørket etter flere runder med klyster. Det ble forordnet med intravenøs væske, og for første gang på nesten tre døgn fikk jeg en sprøyte med smertestillende. Jeg sovnet av utmattelse.

DIAGNOSEN. Da jeg våknet, satt mannen min der. Det var blitt kveld. Jeg vil vekk herfra, sa jeg. Jeg blir bare dårligere av å være her. Jeg vil skrive meg ut på eget ansvar. Jeg klarer ikke å ligge her og bli trampet på. Ingen vil hjelpe meg likevel.

Jeg skrev meg ut på eget ansvar. Det så ut som om jeg var gravid, og smertene dunket. Likevel valgte jeg å dra. Mannen min og jeg bestemte oss for å oppsøke lokalsykehuset i nabofylket dersom tilstanden skulle forverre seg.

Etter noen dager ble jeg litt bedre. Jeg hadde time til fastlegen min. Han ble sjokkert og opprørt over historien jeg fortalte. Samtidig bekreftet han at disse holdningene dessverre er veldig vanlig hos helsepersonell. Han kjente det igjen. Resultatet av CT-undersøkelsen hadde kommet. Det viste ingen forstoppelse i tykktarmen, slik legen på sykehuset hadde hevdet. Hun må ha fortalt dette for å underbygge at jeg var en rusmisbruker som selv hadde påført meg en forstoppelse.

CT-bildene viste tre sammenvoksinger i tynntarmen. Fastlegen min ble taus da jeg fortalte om diagnosen jeg fikk på sykehuset.

RESPEKTEN? Hvorfor forteller jeg denne historien? Jeg ønsker å formidle at det man ser, ikke alltid er som det er. Da jeg utdannet meg til å bli sykepleier, var det med et ønske om å hjelpe andre mennesker. Det håper og tror jeg er grunnen til at andre velger denne yrkesveien. Helsepersonell må ikke glemme at smertestillende medikamenter produseres for å lindre smerter. Smertepasienter fortjener ikke å bli straffet for at andre misbruker deres hjelp til et bedre liv.

Det står ingen steder i lærebøkene at helsepersonell skal moralisere og fordømme menneskene de skal hjelpe. Tvert imot er både sykepleiere og leger bundet til løftet om å hjelpe alle – uansett politisk ståsted, hudfarge, legning eller tro. Dette tror jeg fungerer godt for alle, men når det kommer til medikamentbruk, rakner de edle hensiktene for veldig mange.

Alle mennesker er verdifulle. Alle trenger å bli møtt med verdighet, omsorg og respekt. Neste gang dere møter en pasient som må bruke sterke smertestillende: Les journalen, snakk med vedkommende – og dere vil se at det er et menneske med tanke og følelser dere har foran dere.

Dere er helsepersonell, dere skal behandle, hjelpe og lindre. Moralvokting og fordømmelse hører ikke inn under deres fagfelt.

Ingen oppgitte interessekonflikter