Medisinering av psykisk syke kan ikke settes ut til faggrupper uten medisinsk utdanning

Medisiner har en viktig rolle i behandlingen av psykiske lidelser. Som all virksom behandling har den både ønskede og uønskede effekter. For å sikre at fordelene med medisiner er større enn ulempene er det viktig at de foreskrives etter nøye vurderinger. Psykiatere må få tid og rom for å gjøre disse kritiske vurderingene i en travel hverdag.

Medisinene som brukes mot psykiske lidelser har omtrent samme effekt som de som brukes i somatisk medisin. I spesialisthelsetjenesten i Norge er det ca. 50 prosent av pasientene som bruker medisiner for sin psykiske lidelse. For noen pasienter ved poliklinikkene landet rundt er det slik at de får vurdert om de vil ha nytte av medisiner i en såkalt «medisinsamtale» med en spesialist i psykiatri.

Slike medisinsamtaler kan forbedres betraktelig. Situasjonen er ofte slik at psykiateren blir tilkalt til medisinsamtalen etter initiativ fra profesjonsutøvere som ikke selv har forskrivningsrett. Psykiateren forventes da å gjøre en vurdering og foreskrivning av psykofarmaka til en pasient vedkommende knapt har møtt, og uten en helhetlig klinisk utredning. En slik praksis kan bidra til suboptimal medikamentell behandling og er en praksis styret i Norsk psykiatrisk forening ønsker å sette søkelyset på.

 Psykiatri er mer enn et medikament på en resept

Psykiatrien som fag er forankret i en forståelse av hele mennesket – av pasientens biologi, psykologi, livshistorie, sosiale kontekst og somatiske helse. Den helhetlige forståelsen er fagets kjerne. Mennesket er komplekst, og å foreskrive ulike psykofarmaka krever en nøye vurdering av behov, kontekst og risiko. En slik vurdering kan vanskelig gjøres på en tilfredsstillende måte i løpet av en enkeltstående konsultasjon.

Praksisen vi har beskrevet svekker pasientsikkerheten og undergraver psykiaterens faglige ansvar. Praksisen kan også bidra til en økt og lite gjennomtenkt foreskrivning av psykofarmaka ved at behandlingen ikke integreres i en helhetlig tilnærming. Vi stiller spørsmål ved at en slik praksis er innarbeidet mange steder hvor det utføres poliklinisk behandling. For mange kan det tenkes at det ville vært bedre å ikke få dette medikamentet - spesielt når det dreier seg om lette og moderate lidelser. Norsk psykiatrisk forening er del av Kloke valg kampanjen hvor målet er å redusere overforbruk av all type behandling.

Vi er samtidig overbevist om at medikamenter har en sentral plass i behandlingen av psykiske lidelser, som regel i kombinasjon med andre terapiformer. Medikamentell behandling har, spesielt i kombinasjon med andre psykososiale behandlingsformer, vist seg å redusere pasientenes plagsomme symptomer, bedre funksjonsnivået (for eksempel å kunne være i arbeid) samt øke opplevd livskvalitet.

Raskt er ikke det samme som effektivt

I en hverdag preget av høyt arbeidspress og knappe ressurser, kan «medisinsamtaler» fremstå som en effektiv løsning. Effektivitet må likevel ikke forveksles med kvalitet. Psykofarmakologisk behandling krever grundige vurderinger av virkning, bivirkninger, interaksjoner, somatisk status og pasientens helhetlige behov. Leger med spesialisering i psykiatri har en solid medisinsk utdannelse og erfaring med foreskrivning av ulike typer medikamenter gjennom mange års studier og spesialisering.

Det må legges til rette for at praksisen med fragmentert fagutøvelse reduseres. Psykiaterens foreskrivning av legemidler bør kun gjøres etter personlig vurdering av pasienten, med medisinering som en integrert del av en helhetlig behandling der legemidler vurderes nødvendig. Selv om lovverket er uklart og gir rom for forvirring når det gjelder faglig ansvar, anbefaler vi at leger i spesialisthelsetjenesten nøye vurderer egen praksis og ikke lar seg presse inn i uforsvarlig virksomhet. En psykiater er forpliktet til å tenke på hva som er best behandling for pasientene.

Pasientsikkerheten må prioriteres høyest!

Når psykiaterens rolle utvannes, og andre faggrupper overtar «ansvaret» for legemiddelvurdering uten medisinsk utdanning, svekkes både faget og pasientsikkerheten. Tverrfaglig samarbeid er avgjørende, men medisinforeskrivning er og skal bli forbli legers ansvar. Vi må imidlertid erkjenne at pasienters skepsis til medisiner ofte er basert på egne negative erfaringer– erfaringer vi som faggruppe må ta ansvar for. Vi har ikke alltid fulgt opp bivirkninger, interaksjoner, dosering eller indikasjoner og andre behandlingsalternativer godt nok. Alle slike vurderinger hører med, og kan ikke gjøres uten å ha møtt pasienten og hatt mulighet for å følge opp over tid.

Noen hevder at om ikke leger har tid til å foreskrive medisiner mot psykiske lidelser, så kan det overlates til andre faggrupper. Å tro at man kan oppnå medisinsk skjønn, farmakologisk forståelse og somatisk risikovurdering på nivå med leger gjennom kortvarig kursing, er ikke bare naivt – det er potensielt livsfarlig. Å sørge for forsvarlig fagutøvelse er i tillegg til den enkelte fagutøvers ansvar, også et ledelsesansvar. Psykiatere må få muligheten til å jobbe som psykiatere. Da må også psykiatere ha nok tid til å gjøre en helthetsvurdering om pasientene vil ha nytte av medisiner eller ikke.

 Ingen oppgitte interessekonflikter

Styret i Norsk psykiatrisk forening:

Lars Lien, leder

Shahram Shaygani, nestleder

Larsson Anna Ulrika

Jan Ivar Røssberg

Lorentzen Kristina Norheim

Halvorsen, Niclas 

Thomas Bremnes

Melissa Anne Elin Authen Weibell