Selvopptatte leger?
UNDERVISNINGSDEKAN Are Holen ved Det medisinske fakultet ved NTNU kaster i denne utgaven av Dagens Medisin en brannfakkel inn i debatten om den nye legerollen. Han mener enkelte leger er for selvopptatte, at de først og fremst orienterer seg etter egne behov, at de har en stygg tendens til å dytte pasientene fremfor seg i kampen om egne ressurser og at de ikke er dyktige nok til å se seg selv og sin rolle i en større sammenheng.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Annonse kun for helsepersonell
Det foregår en avlæring idet studentene kommer ut i praksis ved sykehusene, ifølge Holen. Han mener de gamle overlegene må ta mye av den tvilsomme æren ved å påføre studentene en uheldig kravmentalitet koplet med en autoritær lederstil.
Kan dette være riktig? Vi skal ikke forsøke oss på noen konklusjoner, men inviterer i stedet leserne til å debattere temaet som undervisningsdekanen har satt på dagsordenen.
En slik debatt må nødvendigvis ha et helt annet utgangspunkt enn da dagens overleger var studenter. For 20-30 år siden var det knapt noen som hadde tenkt seg at dagens leger skulle bli stilt overfor krav om å behandle pasienter først og fremst med tanke på den totale samfunnsgevinsten. Den budsjettbevisste legen var, om ikke fraværende, så i alle fall en sjelden fugl i gårsdagens helsevesen. Ved hjelp av begrepet helhetstenking oppfordrer Holen til å tenke bortenfor enkeltpasienten og heller sette den totale samfunnsnytten i sentrum.
«Helhet» bringer tankene hen mot såkalt holistisk medisin, men i realiteten dreier det seg om det som kan betraktes som det motsatte - en medisin som tar utgangspunkt i noe som ligger utenfor pasienten.
Tanken om den helhetstenkende medisineren kan selvsagt virke besnærende. Sett fra dagens politiske tankegang vil den antakelig gi oss mer lege for hver bevilget krone. Men sett fra pasientenes side er den mer problematisk. Møter den behandlingstrengende en person som 1) vil dem vel eller 2) er en agent for den til enhver tid gjeldende helsepolitikk? Sett fra legens side byr den også åpenbart på nye pedagogiske utfordringer: Hvordan skal medisineren på en menneskelig måte forklare den syke at han/hun dessverre ikke kan få den mest adekvate behandlingen fordi den er for dyr eller fordi den kan skape presedens for andre i samme situasjon?
Er legerollen med andre ord i ferd med å endre seg fra en situasjon der enkeltpasienten var i sentrum til en tilstand av likegyldighet overfor enkeltskjebner, og der behandlingen er forutbestemt av et politisk definert helseøkonomisk mål for samfunnet som helhet? Er vi i ferd med å la det ufriske mennesket bli et middel for å oppfylle stadig flere fastlagte statlige krav?
Direktør Gunnar Bovim ved St. Olavs hospital gir den omtalte helhetstenkingen et slags moralsk perspektiv. Han har merket seg «en klar motstand blant enkelte leger mot å tenke felles ressurser fremfor enkeltpasienter», og han mener en slik tankegang er lite etisk høyverdig.
Men kanskje er det motsatt? Er det ikke egentlig fremmed for legeetikken å sette andre hensyn foran enkeltpasienten? For det kan være liten tvil om at det i utgangspunktet er det menneskelige møtet mellom legen og den syke som har vært bestemmende for medisinens moralske utgangspunkt. Fra et slikt perspektiv: vil det i bunn og grunn ikke nettopp være umoralsk å unnlate å sette enkeltpasienten i sentrum?
Det er store perspektiver over en slik etisk konflikt fordi det åpenbart ikke bare dreier seg om hvilken rolle legene skal ha i fremtiden, men like mye om hvem som kan betraktes som pasienter - og hvem som faller utenfor. Er vårt sykdomsbegrep med andre ord i bunn og grunn i ferd med å bli økonomisk bestemt? Blir pasientene pr. definisjon bare så syke som vi har råd til å la dem bli?
Leder, Dagens Medisin 09/04
Lottelise Folge, sjefredaktør i Dagens Medisin
