Hva er det med sykehjemmene?

Behovet for autonomi står sterkt i begge samfunn og bidrar sikkert til å gi det offentlige tilbudet til eldre pleietrengende et rykte de strengt tatt ikke fortjener.
Samtidig kan det synes som ryktet på en del punkter er høyst fortjent. En artikkel i denne utgaven av Dagens Medisin som omhandler høy dødelighet ved infeksjonssykdommer på sykehjemmene, utdyper en berettiget angst for det offentlige tilbudet.
På dette feltet kan det synes som behovet for forskning og utredning er langt fremskredent, og det er derfor grunn til å sette kryss i margen ved Aud-Mari Sohini Fjelltuns doktoravhandling «Å vente på sykehjemsplass», som også er gitt omtale her.
Fjelltun fastslår at svært mange eldre velger å takke nei til sykehjemsplass selv om behovet kan synes påtrengende både for den eldre og deres nærmeste. Årsakene er mange og sammensatt. Noen er redd for å miste kontakt med partnere, familie og venner - andre er mer opptatt av at trygden på det nærmeste forsvinner når det offentlige overtar omsorgsoppgavene.
Sykehjemmenes dårlige rykte, reflektert i negativ presseomtale, bidrar heller ikke til å motivere den pleietrengende og deres pårørende. Mange undersøkelser viser også at sykehjemmene er lite attraktive steder å jobbe, både for sykepleiere og leger. Yrkesstatusen svekkes ved stor belastning, for få pleiere fører til enda færre ansatte - i en nedadgående spiral.
Man trenger ingen krystallkule for å se hvor dette bærer hen i de nærmeste tiårene. På det mest dramatiske gir utviklingen seg utslag i et økende antall selvmord blant eldre. For noen er tanken på å miste fotfeste i tilværelsen uutholdelig. Mange eldre ser at de er i ferd med å bli en byrde for sine nærmeste. Livet mister mening. Far orker ikke å se mor falle sammen under byrden av belastende omsorgsoppgaver.
Sosial mobilitet fører samtidig til at barna ofte bor langt borte. For noen er veien fra ensomhet i egen bolig til demens i kollektive offentlige boformer svært kort.
Kanskje er det også viet for liten oppmerksomhet til det faktum at pårørende også blir stadig eldre. I et relativt normalt livsløp er det nå vanlig at barnebarna melder sin ankomst samtidig som helsen stadig blir mer krevende å vedlikeholde - og følelsen av tilsidesetting på arbeidsplassen kommer snikende. I slike situasjoner kan belastningen ved mentalt og fysisk svekkede foreldre medføre totalbelastninger med uoversiktlige konsekvenser.
En fornuftig og tilstrekkelig eldreomsorg må dermed også ses i et utvidet perspektiv. De som hevder at pårørendes sviktende interesse for å ta vare på sine foreldre skyldes et kaldere samfunn, har enten ikke opplevd situasjonen fra mange pårørendes side - eller bygger sine antakelser på utilstrekkelig faktagrunnlag. 
En utvidelse av tilbudet med omsorgsboliger med døgnkontinuerlig vakt, er åpenbart én måte å møte noen av utfordringene på. Kanskje bør yngre eldre motiveres til å etablere kollektive boformer på frivillig grunnlag for å ta brodden av følelsen av ensomhet i ellers tomme hus og leiligheter, eller langt fra venner og slekt, på et tidlig stadium. Kanskje bør kommunene intensivere sin innsats for å tilrettelegge tomter og lånefinansiering for å utsette den mentale belastningen ved overgangen mot pleieinstitusjonene.
Men først og fremst - slike tilbud må gjøres så attraktive at alderdommen kan møtes med gledefølelse og ikke angst.
Leder, Dagens Medisin 06/09

Lottelise Folge, sjefredaktør i Dagens Medisin