Helse og økonomi

EN REKKE aktører forsøker å posisjonere seg for økte bevilgninger til sine grupper eller hjerte-saker foran stortingsvalget 2017. På helsefeltet har Menon Economics laget rapporten «Bruker vi for mye penger på helse?». Oppdragsgiver er Legeforeningen og Sykepleierforbundet.

Ikke overaskende er konklusjonen i rapporten nei. Det er gode grunner til å ønske mer penger til helse. Men man overbeviser ingen i vår kunnskapsintensive tidsalder med kun å ville noe sterkt nok. Derfor bruker foreninger og forbund «rapporter», «kunnskapsoppsummeringer» eller aller helst «forskning» for å vinne frem med sine mål og synspunkter.
«NORGE bruker mindre på helsesektoren som andel av BNP enn hva man skulle forvente ut ifra observasjoner av forholdet mellom inntektsnivå og helseutgifter i andre europeiske land de siste ti årene. Dette støttes av en ny OECD-rapport bestilt av helse- og omsorgsministeren: Rapporten viser at «Norge ligger i nedre del av ressursbruken blant de rikeste landene i OECD».
Dette er blant konklusjonene i Menon-rapporten, med partner Erland Skogli som førsteforfatter. Med andre ord: Både egen og andres «rapporter» støtter berettigelsen om mer penger til helse.

RÅDGIVINGSFIRMAET har imidlertid støtt på motstand fra helseøkonom Jon Magnussen,
en av landets mest betrodde innen feltet. Etter å ha ledet gruppen som vurderte alvorlighets-kriteriet i 2015, har Magnussen nå blitt plassert i utvalget som skal vurdere prioriteringer i primærhelsetjenesten. Det virker som om NTNU-professoren plasseres i de fleste offentlige helseutvalg for å hindre at det lanseres forslag i strid med etablert økonomisk praksis for
helsetjenesten.

Det er nettopp dette Magnussen mener Menon-økonomene bedriver i sin rapport for legene og sykepleierne. I flere kronikker i Dagens Medisin på nett har Magnussen argumentert med at Menon hopper bukk over prinsippene og verdigrunnlaget i prioriteringsmeldingen. I dagens avis har UiB-professor Ole Frithjof Norheim, som ledet NOU-en bak prioriteringsmeldingen, og Magnussen, samlet seg om en felles kronikk hvor de oppsummerer status – og peker på noen utfordringer – innen prioriteringer i helsetjenesten.

PÅ LEGEMIDDELOMRÅDET er Ivar Sønbø Kristiansen, professor emeritus ved UiO og assosiert partner i Oslo Economics, opprørt over det han mener er for lavt faglig nivå i Statens legemiddelverk (SLV). Sønbø Kristiansen skriver i en kronikk at han er «bekymret for både holdninger, faglig nivå og formaliteter tilknyttet prioriteringer i legemiddelsektoren». SLV-direktør Audun Hågå svarer med å ønske debatten velkommen, men avviser langt på vei kritikken med at legemiddelfeltet er et felt hvor tilbyder og kjøper har ulike interesser.
Med andre ord: Debattene og meningene er flere. Vi trenger et levende ordskifte i helsedebatten.
I PARTIPOLITIKKEN fremstår Senterpartiet og det nystartede Helsepartiet som den tydeligste opposisjonen til Høyre og Ap, til dels også Fremskrittspartiet, på helsefeltet. Regjeringspartiene og Ap har i denne stortingsperioden stått sammen om de bærende prinsippene i prioriteringsmeldingen.
Når alt kommer til alt, er det politikerne som bestemmer hvor mye penger vi skal bruke på helse. Ingen partier som har representanter i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, ønsker å love noen påplussing til helse eller spesialisthelsetjenesten i kommende periode. Bent Høie maktet om lag ni av sine tolv lovede ekstramilliarder til sykehusene.
Vi går inn i en tid med fallende oljeinntekter og større økonomisk usikkerhet. Dette gjør at valgløfter i milliardklassen til helse sitter langt inne – selv for politikere som svært gjerne ønsker en plass rundt Kongens bord etter stortingsvalget 2017.